| Mitt minne |
| Minne fra Kari V. (2010-10-07) Brureparet er på veg ut, akkompagnert av Mendelssohn. Eg har nettopp lyst velsigninga. Så kjenner eg at noko skjer. Det renn. Eg ser blod på teppet. Organisten hiv seg rundt, ber meg innta baksetet i bilen og gir full gass. Eg ringer og seier kor eg er på veg. Organisten fører meg inn på legevakta på Regionssjukehuset. Mannen min dukkar opp. Eg blir pakka inn og lagt på båre. Ei lege kjem, gir meg handa og ber oss om å følgje henne. Ein portør trillar. Vi tek heisen ned i underverda, - ned i ein kjellar med lange, tronge gongar. Legen har eit kjempestort nøkkelknippe og ho forsøker med ein av nøklane. Nei, feil dør! Nei, ikkje den døra heller. Vi trillar fram og tilbake gjennom ein labyrint av endelause underjordiske korridorar, prøver her og prøver der. Legen er fortvila og fortel at dette er første arbeidsdagen hennar på sjukehuset, og dessverre hugsar ho ikkje kva rom vi skal inn på. Endelig, finn ho visst rett dør, for innafor stod det ultrakontroll - apparatet ho trengde. Etter fem minutt konstaterer ho at det stadig er liv inne i meg. Det er eit hjarte som slår. Eg blir trilla inn i heisen og køyrt oppover og lagt inn på eit lysegult rom som eg vil kalle livmorrommet: Vi låg der, unge damer og det eg då synes var gamle damer, - med det til felles at livmødrene hadde sår.”Korfor e du her då?” ”Nei, altså…” Eit halvt år etter vart Johanne født på fødeavdelinga som no er rive. Ho var, forunderleg nok, heil og frisk. |
| Falsk krupp |
| Minne fra Andreas B (2010-11-30) Jeg kunne vært en 4-5 år den gangen. Det var vinter og vinterstid de første leveårene fram til jeg begynte på skolen innebar som oftest en eller flere runder med falsk krupp. Jeg kan huske følelsen av å våkne opp på natta av at halsen begynner å snøre seg sammen og den bjeffende lyden når jeg hoster. Ofte ble jeg tatt inn på badet mens varmtvannet i dusjen ble skrudd på sånn at jeg kunne puste inn lindrende damp. Men dette året var det verre og jeg havnet på barneavdelinga i Høyblokka. Jeg husker at jeg lå på et tomannsrom med et gjennomsiktig telt over senga, fullt av kald damp som kom inn gjennom en plastslange. Men det jeg husker best var at ved siden av meg lå det ei jente, hun også med falsk krupp, bare at hun hadde måttet få et hull i halsen for å få puste. Jeg tenkte at, vær så snill, ikke la meg få hull i halsen som jenta ved siden av meg! |
| Pasienter og pårørende |
| Minne fra Vigdis Nesgård (2010-10-04) Pasienter og pårørendes forventninger til helsepersonell Gjennom årene med sykdom og svært mange innleggelser ved hjertemedisinsk avdeling ved St. Olav, møtte vi mange dyktige, hyggelige, imøtekommende og omsorgsfulle ansatte i sykehuset. Vi kom også i kontakt med mange medpasienter og deres pårørende. Det vi hadde felles var forventningen om å møte helsepersonell som er profesjonelle, har faglig dyktighet og er omsorgsfulle, nærværende og støttende i en vanskelig tid. Vi lever i en tid med internett der vi har lett tilgang til informasjon. Det gir oss mer kunnskap. Denne kunnskapen tar pasienter og pårørende med inn i møte med helsepersonell. Etter hvert som brukermedvirkning får et sterkt fotfeste hos pasienter og pårørende, må helsepersonellet være forberedt på krevende pasienter i forhold til kravet om informasjon. Pasientene blir mer SUVAK. Det står for: S: spørrende og søkende U: undrende, utdannet og utålmodige V: vitebegjærlige A: argumenterende, aktivt søkende, andre behandlere vurderes hyppigere enn før K: krevende, kunnskapsrike og kompetente For min egen del kan jeg understreke at det var viktig at helsepersonell var i stand til å høre på mine bekymringer, min historie og ta i mot mine spørsmål som kunne være mer eller mindre gjennomtenkte eller begrunnet. Jeg forventet at de mestret å ta i mot det jeg sa, men ikke at de skulle være enige med meg i ett og alt. Det var fint at de ga meg motforestillinger og på den måten hjalp meg inn på rett spor igjen. Jeg trengte denne hjelpen fra helsepersonellet for å være i stand til å hjelpe min syke mann i døgn etter døgn, uke etter uke, måned etter måned og gjennom flere år. Å være SUVAK ble en måte å få nødvendig kunnskap på, slik at jeg ble trygg og sterk nok til å mestre både egne følelser og samtidig være en ressurs for Roar. |
| Jeg var redd han skulle dø rett foran øynene mine |
| Minne fra Vigdis Nesgård (2010-10-04) Jeg har vært pårørende i mange år. Det har vært mange år med mye bekymring, engstelse og mange sykehusinnleggelser. Møte med helsevesenet har vært godt. Det er mange stjerner i helsesektoren og vi har vært heldige og fått møte mange av dem. Jeg er stolt av å jobbe ved St. Olav og er imponert over alle de dyktige sykepleiere og leger som har vært til uvurderlig hjelp gjennom mange årene. Det er ikke enkelt å stå på sidelinjen å se at mannen din blir stadig sykere. Jeg var ofte redd han skulle dø rett foran øynene mine uten å være i stand til å forhindre det. I den situasjonen var det å få omsorg fra helsepersonell, kolleger, venner og familie av avgjørende betydning for å kunne ”stå han av”. Jeg skrev dagbok, noe som etter hvert ble til boka ”Når hjerte svikter – om livets maratonløp. Her er et utdrag fra boken: Roar ble utredet og resultatet ble en henvisning til Rikshospitalet. Han måtte gjennom svært mange undersøkelser. Spirometri, hjertekateterisering, tannlege og mange, mange flere. Det var mange pasienter i avdelingen og sykepleierne hadde travle dager. Det var ikke vanskelig å se det. Dette var noe helt nytt, og jeg var veldig spent. Jeg ville vite hvilke undersøkelser Roar skulle gjennom, og hva som ventet oss. Roar er mye flinkere til å ta ting som de kommer, selv om han helt sikkert var like spent som meg. Vi fikk en samtale med sykepleier Tina. Hun tok seg god tid til å informere om alle undersøkelsene som han skulle i gjennom. Jeg spurte og grov, og Tina svarte. Dette var et godt møte og det ga meg stor trygghet. Stor takk til sykepleier Tina. Hun er et forbilde for hvordan helsepersonell skal møte pasient og pårørende, og hun har skjønt hvordan alle kjerneverdiene skal omsettes i den praktiske hverdagen. |
| Da foten min ble skadet |
| Minne fra Marianne Henden (2010-10-02) Januar 2007 forandret mitt liv oppned... Jeg var igjennom en kneoperasjon 4. jan 2007, denne operasjonen ble vellykket på lik linje med mine andre 5 kneoperasjoner.... Men 8 dager etter selve kneoperasjon skulle det hende noe forferdelig på avdelingen jeg lå på optopedisk sengepost A3.Fredag 12 jan rundt klokken 13.30-14.00 skulle jeg ha inn en rullestol slik at jeg kom meg på toalettet, men sykepleieren som kom inn orket ikke sette rullestolen på den siden jeg ba om, på høyre side slik at jeg kunne trampe ned med friske foten og forflytte meg selv over fra sengen til stolen. Hun kom på den andre siden og sa at jeg skulle løfte rumpen og hun løfte foten som var avstivet inne i en fotskinne. Med det samme hun løftet opp foten under hælen hørte vi 3 knekkelyder fra foten min!!!! Ikke ble det kontaktet lege, ikke ble jeg sendt på røntgen og ei heller ble dette raportert inne på vakt rommet!! Heldigvis for meg skulle jeg på operasjonsbordet mandagsmorgen den 15. jan for en liten justering på det nye senefestet under kneskåla. En operasjon som skulle ta en liten time endte med flere timer istedet. Da legene åpnet foten fant de leggen min brukket rett av!!! Det ble oppdaget 1 dag senere at jeg i tillegg hadde fått gule stafylikokker i såret, jeg ble da forflyttet til A6 som jeg ble godt kjent med etterhvert. Jeg var inne og ut av sykehuset og A6 nesten hele 2007 før de klarte å få bukt med de stygge bakteriene, og hele 9 operasjoner ble det i leggen min. Dere sykepleiere på avd A6 skal ha ros for oppmuntring og godt stell, og en ting jeg husker meget godt ble at jeg ble kalt for frøken gjør det selv av en del av dere pleiere :) Ikke så rart at jeg ønsket å gjøre det meste selv etter at leggen ble brukket av en sykepleier, jeg hadde kontroll over foten når jeg gjorde ting selv. I dag er jeg ennå ikke ferdig med den skaden jeg fikk, jeg har nå en skjevhet på 11 grader i leggen og har mye smerter når jeg går. Ikke tørr legene å gå inn å rett opp bruddet heller da det ble påvist 2 typer gule stafylikokker som har gått til kronisk betennelse i bruddstedet. Risikoen er alt for høy til at de tørr å gjøre flere inngrep i leggen, faren for nye innfeksjoner er for stor! Jeg går til jevnlig kontroll med foten og nå skal jeg inn for å ta meniskoperasjon om noen dager. Menisken er mest sannsynlig skadet pga skjevstillingen jeg har fått. Det er rart å se gammelblokka er forlatt og nå under riving, har så mange minner fra flere avdelinger der inne, både gode og vonde minner Se vedlegg |
| det vondeste minnet |
| Minne fra SIlje Brustad (2010-10-01) Jeg har kun ett minne fra høyblokka, og det er en av de vondeste minnene jeg har. I juli i fjor, da jeg stod klar til å sette meg i bilen og kjøre til hytta, fikk jeg en telefon fra en nær venn. Jeg trodde han lo, så jeg lo med han en god stund før jeg innså at han gråt. Minst tusen tanker svirret rundt i hodet på meg i det som føltes som en evighet, før han sa: "vår beste venn ble innlagt på sykehuset i går kveld, du bør komme ned så fort du kan, hans far har akkurat gitt oss beskjed om å gå inn å si hadet." Min venn hadde fått plutselig hjerneblødning.Jeg måtte spørre rundt fem ganger om han tulla med meg, før jeg brøt sammen. Mamma måtte kjøre en helt apatisk Silje ned til sykehuset, hvor jeg ble geleidet inn til rommet hans. Der lå han i respirator og så ikk ut som seg selv i det hele tatt. Jeg klarte ikke å være der inne i mer enn kanskje fem minutter, før jeg måtte gå ut, uten egentlig å sjønne hva jeg hadde sett. Et døgn etterpå kom beskjeden om at de hadde kobla fra respiratoren, og han var nå død. Han rakk akkurat å bli 21 år gammel. Den dag i dag er det fredeles vondt å se høyblokka, fordi den bringer fram så ubehagelige minner. Jeg håper allikevel at minnestunden kan være en slags renselse og avslutning for alle de vonde, og også gode minnene denne blokka har sjenket oss alle. |
| Fra 6 til 12 etager-en dramatisk historie |
| Minne fra Jon Lamvik (2010-10-02) Se bildeserie |
| Fra 6 til 12 etager -bilder fra PILLEN 1971 |
| Minne fra Jon Lamvik (2010-10-02) Se bildeserie |
| Takk for minner ! |
| Minne fra Barbro Rønning (2010-09-30) Takk til alle som har lagt ut minner ! No lyser det i 52 vinduer. Dere har sendt inn både bilder, faglige tekster og personlige opplevelser som deles generøst. Minner er for meg et begrep fra 50-tallet. Da skrev vi inderlige følelser inn i minnebøker som ble holdt tett til hjertet. De var hemmelige, helt til vi valgte å vise dem fram. Idag- og i vårt prosjekt, blogger vi: personlige tanker og erfaringer legges ut i et rom hvor hvem som helst kan klikke seg inn å lese, når som helst. Å gjøre dette kan være en grense å passere. En sårbarhet kan oppstå - og må rommes. Det vet vi, og er derfor full av respekt for alle som tør. Vi har fått inn veldig mange rike og personelige minner som er et viktig materiale inn mot Minnestunden vi lager for Høyblokka. Vi er tilstede i Minnebua vis a vis Gamle Føden, som no er revet, mandager og onsdager fra 10.00- 16.00. Velkommen til en kaffe og vaffel. Takk igjen for modige bidrag ! Med vennlig hilsen Barbro Rønning |
| Høyblokka kan ikke erstattes |
| Minne fra Egil Johansen (2010-09-30) Høyblokka kan ikke erstattes. Høyblokkas symbolverdi som SELVE sykehusbygningen kan ingen nybygg erstatte. Selv har jeg både positive og negative minner knyttet til dette momumentale bygget med de trange heisene , de etterhvert umoderne rommene og de "triste" korridorene. Hva disse minnene egentlig består i er totalt umulig å beskrive med ord , det handler om følelser, om liv og død , om sykdom og håp , for meg og sikkert for flere som har måttet forholde seg til Regionsykehuset i Trondheim , som det het en gang og som det godt kunne ha hett fortsatt. DA har mange, mange penger blitt spart , men det er en annen diskusjon.... Takk til de som har tatt initiativ til HØYBLOKKA POST-MORTEM !! |
| Et arbeidssted dør |
| Minne fra Arbeidsmaur (2010-09-30) Her fra har jeg mange minner, men heldigvis aldri hatt behov for å ligge der selv. Ofte går jeg forbi høyblokka og står og kikker opp i etasjene som en gang var travle avdelinger. Skal jeg dele minner derfra, så har det vært mine dager i praksis i akuttavdelingen. Inntrykkene var mange, og blant annet hvordan det så ut der. Jeg minnes særlig mursøylen inne hos koordinerende sykepleier. Det så ut som den var spist på, eller at noen hadde gått løs på den med spett og hammer. Det var ikke bare hvordan det så ut der som minte meg veldig om øst europeisk standard. Jeg vil fortelle om de trange heisene, som kunne gi en følelse av klaustrofobi. Særlig heisen helt til venstre når man kom inn hovedinngangen. I det heisen kjørte opp etasjene, traff den et punkt som skrapte godt før den fortsatte videre. Dette var ekkelt, derfor unngikk jeg å ta den så langt det var mulig. Selv om den ærede blokken så fryktelig slitt ut, så har det vært en arbeidsplass jeg har trivdes godt på. Nå er det bra at blokken blir revet, for slik den ser ut nå, så ser det ut som et forlatt spøkelseshus som bare står og gaper etter frelse. Se vedlegg |
| Til sykehuset med full musikk |
| Minne fra Grete Berg (2010-09-28) Som nærmeste nabo til Høyblokka gjennom nesten to tiår, kunne nok den ruvende bygningen være et sår i øyet med hensyn til utsyn og sol, men også en omsorgsfull nabo å ha. Som for eksempel den nasjonaldagen i 70-åra da vi som vanlig ble vekket av korpsmusikantene som marsjerte spillende forbi i gata for å glede pasientene på sykehuset. Vår forventningsfulle fireåring var allerede i klærne og klar til å marsjere i takt med musikkorpset. Så oppslukt var guttungen av den taktfaste musikken og de stramme musikantene, at han at han ikke enset noe annet. Men plutselig var lyktestolpen der - og kollisjonen var uunngåelig! Et stort og skremmende hull i tinningen åpnet seg og farget hele ansiktet rødt av blod. Musikken spilte fortsatt da mor stormet inn på Skaden med den blodstenkte guttungen i armene. Forundret oppdaget hun at alle dørene helt inn til Skadestua ble åpnet av smilende sykehuspersonale: - "Der er dere ja. Dere er ventet. Vi så det hele - så værsågod, Skadestua er klar!" Aldri har oppholdet på Skaden tatt kortere tid. Såret ble renset, sydd og plastret og gutten vasket og kledd i finklær - alt i god tid for barnetoget og 17.maifeiring! Og kollisjonen til taktfast musikk hindret ikke guttungen fra å ble musiker som voksen! |
| kjære fru høyblokk |
| Minne fra ellen foyn bruun (2010-09-27) I dag var jeg på mammografiscreening for første gang i mitt liv. På veien gikk jeg forbi høyblokka som har betydd så mye i Trondheimsborgernes historie. Som midlertidig innflytter er jeg ikke en del av denne historien, men i dag opplevde jeg likevel å få ta del i høyblokka post mortem. Rivingen er i full gang. Støvskyen står rundt den enorme grå bygningen. Arbeidere med vannslanger holder det verste støvet i skjakk. Vann og støv. Tomme vinduer, hule rom. Stemningen er drømmeaktig av forfall, mur og voldsomme maskiner. Gjennom gittergjerder kan man kikke inn på tomme, tørre murrom. Jeg ser for meg filmen Stalker og liknende drømmeuniverser. Insception er et annet univers jeg gjenkjenner. Noe i mitt indre føler seg som en del av denne prosessen av forfall og tilintetgjørelse. Bilder fra en fellesmenneskelig kollektiv hule kanskje. Når jeg kommer frem til mammografiscreeningen går jeg forbi et vindu hvor jeg ser inn på flere løshoder med parykker. Det er frisørsalongen og jeg får et øyeblikks angst for om jeg kan ha kreft og skal komme til å bruke en sånn parykk. Damene som undersøker meg er vennlige, men de presser brystene mine hardt i maskinen. Det gjør litt vondt, og jeg trøster meg med at dette er nok godt og grundig. På veien vekk fra øya ser jeg en enslig arbeider høyt oppe i et av høyblokkas tomme vinduer. For en utsikt han har derfra, tenker jeg. Trondheim for dine føtter. Solen skinner kaldt i septemberværet. Fjorden ligger klar og blå i det fjerne, mens fru høyblokk møter tilintetgjørelsen med verdighet. |
| Høyblokka blir til |
| Minne fra Jon Lamvik (2010-11-15) Planlegging på 1950-tallet Tre personer var sentrale ved planlegging og realisering av Sentralsykehusets høyblokk slik som den ble bygget på slutten av 1950-tallet. Det var først og fremst professor i byggekunst ved NTH, Karl Grevstad (1900-1975), som hadde drevet et eget arkitektfirma i Oslo og blant annet tegnet nye sykehusblokker ved Rikshospitalet. Han hadde også planlagt det nye sentralsykehuset i Bodø og hadde et godt renome som arkitekt for slike bygg. Grervstad hadde stor sans for de funksjonelle krav ved sykehusplanlegging, spesielt kravene til god kommunikasjon mellom faggruppene og effektive transportsystemer. Den andre viktige personen i planarbeidet var Odd Stub (1896-1964), overlege ved Medisinsk avdeling og adminstrerende overlege for hele sykehuset. Stub hadde gjennom flere år hatt nær kontakt med Grevstad, som derved fikk godt kjennskap til sykehusets funksjonelle behov. Den tredje person i planarbeidet var professor i industriell økonomi og teknologiledelse ved NTH, Knut Holt (1918-). Holt var opptatt av at man ved planlegging av sykehus måtte klargjøre og definere arbeidsprosessene og at disse måtte bli gjenstand for arbeidsteknisk forskning. Det gjaldt å tilpasse de tekniske strukturer til de praktiske, funksjonelle behov. Samarbeidet mellom disse tre hadde klar betydning for det sentralsykehusbygg med seks etasjer som ble reist på Øya og som sto ferdig i 1959, men der nok professor Karl Grevstads arkitektarbeid var dominerende. Tidligere sykehus i Norge og i andre land var hovedsakelig basert på det såkalte paviljongprinsipp med separate bygninger (paviljonger) for de enkelte sykdomsgrupper med infeksjonsforebyggende hensikt. Servicefunksjonene for de kliniske avdelinger ver tidligere av mindre betydning. Grevstads plan var basert på en sentral akse med sengeavdelinger i flere etasjer over grunnplanet og med mottakelsesavdeling, operasjonsavdeling, laboratorier og røntgenavdeling på grunnplan til sidene for den sentrale akse. Poliklinikker kunne også bygges på grunnplanet. Kommunikasjon og transport ble ivaretatt gjennom hovedaksen og med heistilgang til sengeetasjene. Kontorer for fagpersonalet ble anlagt i tverrfløyer med nærkontakt med sengepostene. Nybygget sto ferfig i 1959 og ble innviet 28. februar 1960. Det ga plass for fagene kirurgi, ortopedi og gynekologi, for motakelsesavdeling, røntgenavdeling, operasjonsavdeling og moderne laboratorier. Den medisinske avdeling måtte fortsatt holde til i den gamle hovedbygning fra 1902. |
| Høyblokka, Våre minner. |
| Minne fra B og J Bremer (2010-09-28) Se bildeserie |
| Bautaen faller - framtida kaller |
| Minne fra Tore Sandvik (2010-09-24) Gjennom 50 år har høyblokka stått som en merkestein for sykehuset. Det er både spennende, men samtidig vemodig, når ”Bautaen” for sykehusets utvikling gjennom hele 50 år vil nå forsvinne. I disse veggene ligger det mye sykehushistorie. Mange trøndere, både ansatte og pasienter, har et forhold til høyblokka, sikkert på både godt og ondt. På tomta vil det nye Kunnskapssenteret reise seg. Senteret som skal videreføre tradisjonene om en aktiv utvikling innen legevitenskapen og som vil gi sykehuset nye muligheter til å tilby innbyggerne i regionen et helsetilbud helt i fremste rekke både nasjonalt og internasjonalt. Fylkeskommunen hadde i mange år ansvaret for sykehusene og i 2002 tok Staten over. Men vi har ikke lagt bort engasjementet vårt av den grunn. Fortsatt må vi kjempe for at St. Olavs Hospital skal få sin del av helsekaka. Derfor pleier vi fortsatt tett kontakt, som da vi for et par år siden sammen greide å få rettet opp den urettferdige skjevfordelingen i helse-Norge. Nå vil jeg sende en takk til alle som var med å gjorde høyblokka til den Bautaen den har vært for den medisinskfaglige utviklingen ved RIT/St.Olav, og så ønsker jeg oss alle, ansatte, pasienter, samarbeidspartnere lykke til med det framskrittet vi nå ser komme ved det nye sykehuset vårt. Her vil realiseringen av Kunnskapssenteret bli en viktig brikke. Vi tar av hatten for det som var, og kaster jakka og bretter opp ermene for framtida. Lykke til! Tore O. Sandvik Fylkesordfører Se vedlegg |
| Julaften |
| Minne fra Ragnhild Brå Varderhaug (2010-09-24) Det er julaften ettermiddag på første halvdel av 70-tallet. Jeg er sykepleierelev og har akkurat kommet på vakt iført min fineste stas for anledningen – ny fin uniform, blå kjole med hvitt forkle og hette. Under hetta henger permanentkrøllene. Ettermiddagsrapporten er mottatt og jeg skal sitte hos en døende pasient på rommet nederst i gangen på A10 i høyblokka. Pasienten, en eldre kvinne på rundt 80 år er liten og vever der hun ligger i senga. Blek. Hun puster ubesværet, av og til høres det nesten ikke at hun puster. Jeg sitter ved siden av senga og holder henne i hånda, stryker henne over hodet, pannen, kinnene av og til. Inne på rommet er det stille. Utenfor på gangen er det mer aktivitet, pasienter, besøkende og ansatte som går frem og tilbake og ønsker god jul. Bare av og til blir jeg var lydene fra gangen, oppmerksomheten er inne i rommet. Hvordan har hun det? På torvet mellom sengeavdelingene er juletreet pyntet og blir er det gang rundt juletreet og julesang. Inne på rommet blir det lengre og lengre opphold mellom hver gang hun trekker pusten. Til slutt blir det helt, helt stille. Et menneske er ikke mer, livet er over. Utenfor rundt juletreet går livet videre, uten at de vet at nettopp nå sluttet et menneske å leve. Kanskje var julesangene de siste hun hørte? |
| oppvåkning |
| Minne fra Tale Næss (2010-09-24) Jeg ligger i en sekk med bomull. Det er et hull på midten. Grønne rygger krummer seg over det. Over en lang revne. De har instrumenter i hendene. Det holder på med noe der inne. Det er inne i meg de holder på. Jeg forsøker å løfte hode. Reise meg opp. En hånd tvinger meg tilbake på senga og så presses noe foran ansiktet mitt. Det søtt og tørt og så blir jeg borte igjen. Når jeg våkner, tror jeg at jeg kan kjenne hendene mine. Lakenene mot fingertuppene. Jeg forsøker å åpne øynene, men det går ikke. Jeg forsøker å bevege fingrene, men det går ikke. Jeg forsøker å åpne munnen, men det går ikke. - Løft handa, sier en stemme og jeg prøver. - Løft den venstre handa, sier en stemme, og jeg prøver. Stemmen ber om den venstre så om den høyre igjen og jeg prøver, men det går ikke. Jeg vil si noe. Jeg vil rope at jeg hører henne. Jeg vil åpne øynene. Jeg vil bort derfra. Et øyeblikk er jeg sikker på at jeg er død, men så glir øynene opp og etter en stund lystrer kroppen meg. Jeg kan bøye fingrene, knærne, sette meg opp. Etter noen dager kan jeg spise, dra på leirskole, sykle til skolen. Jeg hører aldri om opperasjonen var vellykket. Om de faktisk fjernet den blindtarmen. Men det er fortsatt rart, at jeg våknet, midt under oprasjonen, mens noen var inni meg og at jeg visste det med hode mitt, men ikke kunne føle en ting. |
| Bilde fra 1983 |
| Minne fra Laila Bakke-Larsen (2010-09-23) Her er et bilde til minnesamlingen fra 1983. Se vedlegg |
| Bilde fra 1975 |
| Minne fra Laila Bakke-Larsen (2010-09-23) Her er et bilde til minnesamlingen fra 1975. Se vedlegg |