Minne fra B og J Bremer (2010-09-28)
 Høyblokka,-elsket og hatet ?!
Farvel Høyblokka, elsket og hatet..?!
Høsten 2008 skulle livene våre endres.
Etter en tid med små-infeksjoner og feber for mannen min, ble han, med meg som følge, sendt i taxi til St.Olavs den 8.9.08.
Da hadde vi allerede fått en vond diagnose på Sykehuset levanger : AML.
Johannes , som bare timer tidligere forlot kontorpulten sin for å dra til fastlegen en tur, fikk høre at han måtte rekne med et halvt til ett år på St.Olavs. Han fikk ikke engang tid til å dra hjem og hente toalettsaker.
De åtte milene i taxi til Trondheim tror jeg ikke vi husker mye av.
St.Olavs var for oss ganske så ukjent, men at det var et stort og viktig sykehus, det visste vi selvsagt. Så da vi kom inn der via legevakta, begynte vi å lure. Var vi kommet til Øst-Europa, eller noe sånt? Trangt, varmt, illeluktende, og vi syntes det så skittent ut. Hvordan klarte noen å jobbe der?
Etter hvert kom vi til A 10. Uten å gå i detaljer kan vi bare si at det ble en fryktelig tid. Jeg fikk bo på gjesteseng på rommet hans noen dager, men da han etter hvert ble sykere av cellegifta, fikk jeg ta med meg senga og flytte til et kontor/møterom helt i enden av gangen. Det var lang vei hjem, og jeg kunne ikke tenke meg å dra så langt bort fra min syke mann. Så jeg er veldig takknemlig over at jeg fikk ha tilhold på der i såpass lang tid.
Så jeg tilbrakte de fine høstdagene på 1026, eller på møterommet og verandaen utenfor. Hele bygget bar preg av at det skulle fjernes snart, og selvsagt var det ikke brukt penger og krefter på vedlikehold på lang tid. Fargene var nokså grelle, vinduene utette, så vi måtte bruke tape for å holde på gardiner, som blåste inn i rommet med vind og 19 minus ute. Pasienter med gensere og ullsokker. Gangene som var så overfylte av ekstrasenger at det måtte være håpløst å jobbe der. Den eneste som klaget var den lille dama fra Østen som skulle vaske oppi alt dette. Hun hadde jammen en trasig jobb.
Jeg kunne se rett ned på taxi-holdeplassen, sykebiler som kjørte inn på legevakta, kvitkledd personale som hasta over gata for å ta lunch i Nevro-nybygget . Der ute gikk livet sin gang mens våre liv var prega av usikkerhet, livet ble satt på vent.
God tid ble det også til å se på alt som gikk for seg i forbindelse med nybygg og flytting. Helikopterdekket og den siste bygginga der fikk vi for eksempel med oss i detalj. Kiosken og kafé Opus som i lange perioder var det nærmeste vi kunne komme et ”normalt liv” hele denne høsten.
Men det som for alltid vil sitte igjen er atmosfæren og menneskene som jobbet på A10, de kommer vi aldri til å glemme. Så da vi skulle få en prøveperiode hjemme, ville jeg protestere: dette var blitt vårt ”hjem” og menneskene der våre gode hjelpere og de vi stolte på. Da likte vi ikke tanken på at bygget skulle rives, trass i alle mangler. Aldri hadde vi trodd at dette høye, nedslitte murbygget med en så pass dystert innhold skulle gjøre oss så vedmodige ved det siste besøket der. Vi måtte ta med kamera og forevige noe av de synsinntrykkene som satt best fast i oss.
Det hører med til historien at vi også fikk to korte opphold i nybygget, og kontrastene var selvsagt enorme. Men tida i 10. etasje av Høyblokka, var spesiell.
Vi lar Marianne som fulgte med på flyttelasset, få representere alle de gode hjelperne vi var i kontakt med. Hun står strålende glad i nybygget.
Vi er bare glade og takknemlige for alle minner.
Høyblokka fortjener å bli minnet, men aller mest takker vi de fantastiske menneskene vi møtte der. Uten alle disse ville blokka bli et livløst murbygg..
La oss ikke glemme det !
|
