| Minnestein |
Minne fra Barbro Rønning (2015-02-11)
|
| Kjøtt i mørket |
| Minne fra Kari Melby (2011-10-21) Travel formiddag på A4 i gamle dager. Tid for middagsservering. Rutinert hjelpepleier "på hodet i middagstralla", det var av med lokkene på boksene, alt klart på sekunder fordi serveringen skulle gå med lynets fart, alltid. Vi står klar med serveringsbrettene. I det hun skal legge på maten til den første pasienten, ser hun opp på hjelpepleiereleven sin og sier kjapt "Gå inn på alle rommene og trekk for gardinene, vi serverer kjøtt i mørke i dag". Det ble en lett og munter servering den dagen. |
| Måkebesøk |
| Minne fra Lillian Andersskog Ekle (2011-05-04) Hver vår var det ett forferdelig leven fra det flate taket på lungeavdelinga. Ti talls måser hadde fått unger og de uendelige måkeskrikene holdt på dag og natt så pasienter og personale på føde/obs/barselpost syntes dette var meget slitsomt. En dag datt tre måkeunger ned fra taket og som ventet ble det ett skrekkelig leven. De ropte og skrek og for rundt utenfor bakre inngang på lungeavdelinga. Døra stod oppe og plutselig smatt de inn døra og for nedover gangen , forbi mottakelsen, innleggelse, klinisk kjemi og videre nedover til mikroiologen som lå nederst i gangen.Dette var på kvelden og lite folk i gangene. Der først møtte de en person, og de tok helomvending og sprang på nytt nedover gangen mot mottakelen.Her matt de inn og der sikkert ble godt mottatt. Jeg så de ialle fall ikke mere til de tre små måseungene. |
| Takk for sist ! |
| Minne fra Barbro Rønning (2011-04-12) Monster maskinen i aksjon. Se vedlegg |
| Fint maskineri |
| Minne fra Øyvind Teig (2011-03-06) == Fint maskineri == Du ligger på siden i senga jeg kjører foran meg Dyna kan ikke skjule det lenger - Går det bra? - Ja.. De hilser på, der inne Forsiktig, forsiktig løfter vi deg over på bordet Syler i kroppen - men, putene hjelper Syler i tankene - men, nå skal de finne ut Korte lyder fra maskinen De snur deg Nye lyder Nye bilder Jeg titter inn i naborommet Dette er rutine Rutine i farger Fra ikke blåøyde skjermer Jeg slår øynene ned Vil ikke se det jeg så Tida, som frosset Men ikke stoppet (Fra boka "Blått stoff" av Øyvind Teig) |
| Adjø Høyblokk |
| Minne fra Barbro Rønning (2011-02-22) Aninmasjon lagd av Gunnar Fretheim Se vedlegg |
| Minner fra høyblokka 1965-1997 |
| Minne fra Jan Christian Wiig (2011-02-11) jeg er en 79 år gammel mann,som kom til Trondheim i 1964 og siden den gang var jeg mange ganger innlagt inn på Høyblokka. Den første jeg husker var en ung kontordame som hette Frk Bruun, hun var ung og søt.Sjefen hennes var det motsatte en brumlebass som hette Lavik,han var ortoped. En gang hadde han fått feil diktafon,han ropte på henne og idet hun kom inn av døren, kastet han diktafonen rett imot henne men hun var nok forbredt for hun greide og ta imot. Jeg fikk i løpet av årene mye med Dr. Lavik å gjøre, og jeg husker ham som en meget omtenksom og snill mann mot oss pasienter. I 1981 var legt inn på nevrologen for vurdering for en ryggoperasjon. Etter uker med venting var svaret vi kan ikke gjøre noe med ryggen din, men viss du vil kan du gå opp til Dr. Ringkjøp å snakke med ham.Som sagt så gjordt. Da jeg kom opp på kontoret hans, klokken 1600, var overlegen ikke tilstede,men jeg kunne vente, så ville han komme bare han ble ferdig med en operasjon.Klokken ble 1900 og fortsatt ingen overlege. Så fikk jeg beskjed om at han hadde startet på en ny operasjon, men jeg kunne bare vente. Klokken 2200 kom overlegen og spurte litt brysk hva jeg gjorde der, jeg fortalte mitt ærend. Så tok han å la meg på maven over skrivebordet sitt og klemte på ryggen og sa" Jeg Skal operere deg, snakk med oversøster så får du beskjed". Jeg ble operert sommeren 1981. Jeg ble bedre men ikke bra. I 1997 ble jeg igjen innlagt for en ny operasjon i ryggen det var Dr. Schnell Husby som skulle prøve seg. Etter operasjonen trengte jeg blod og det kom en litt stor svensk sykepleier og ga meg en pose blod, blodet kom rett fra kjøla og var meget kaldt, armen min ble blå. jeg sa til henne at det der må du ikke gjøre en gang til. Hvoretter hun tok den neste blodposen og tapet fast til låret sitt og sa" Nå blir den god og varm og så får den riktig aroma. Ved samme anledning var rommet mitt like ved balkongdøren. Slik at jeg kunne følge med alle som gikk ut for å røyke. En gang var det hele 9 pleiere der ute på en gang. Jeg hadde en kommentar hver gang noen hadde vært ute for å få seg en etterlengtet røyk.Det var vel noen som hadde sett seg lei av mine kommentarer, resultatet var at jeg ble flyttet til et annet rom. En gang lå jeg på nevrologen var det en eldre mann som skulle skrives ut og legen kom for å høre hvordan det sto til. Mannen sa" Æ blir så klar i haue av å se på TV".Hva mener du med sa legen, ser du klarere, eller hvordan arter det seg. Mann bare gjentok," Æ blir så klar i Haue. Jeg måtte da gripe inn og oversette at klar på Trøndersk betydde sliten på bokmål En gang jeg lå på ortopeden etter en operasjon, kom det inn en middelaldrende mann en lørdagsnatt. Etter en time eller to begynte han å skrike og hoje, så høyt at det hørtes over hele huset. Utpå morgenkvisten så tilot jeg meg å spørre, hva er det som feiler deg.Han svarte:" Æ er så fyllesjuk" Han var blitt funnet nede i jernbanesporet på Ila om natten.Søndag var det fiskepudding med pils til middag, men han fikk bare fiskepudding. På mandag formiddag kom han tilbake fra en undersøkelse, og var så merkelig glad, jeg spurte hvor har du vært, jo han hadde vært på polet og kjøpt seg ei halv ei. Den hadde han gjemt på et hemmelig sted nede i tunnellen. Jeg har ligget i høyblokka mange ganger og truffet mange personligheter: Dr.Sundt Dr.Lavik Dr.Ringkjøp Dr.Persen Dr.Schnell Huby Dette for å nevne noen, vi må heller ikke glemme Frk Brun på skaden- Det er sikkert flere historier.Men jeg har bestandig trivdes i Høyblokka, takket være flinke sykepleiere. Jan C |
| Parallelle helsetilbud |
| Minne fra Ragnhild Lien (2011-02-06) Det var en gang tidlig på 80-tallet at en samekvinne ringte meg og fortalte at mannen hennes var innlagt på hjerteovervåkningen. Han var så syk at han neppe ville stå det over. Hun var på vei,- men om jeg hadde tid til å besøke han og fortelle at hun kom...? Det var tidlig kveld, så jeg troppet opp på sykehuset. Det var så vidt jeg fikk slippe inn. Da jeg forklarte hvem jeg var, begynte mannens tårer å trille. Han grep min hånd. Jeg ble sittende en god stund. Siden den gang har jeg vært på en del besøk hos samer innlagt på RIT (st Olavs). Her om dagen snakket jeg tilfeldigvis med en samisk sykepleierstudent som var på vei på St Olavs på sykebesøk. Hun fortalte hun var oppringt av pårørende, det hadde hendt noen ganger. I ettertid av det møtet med denne studenten har jeg igjen reflektert over mine sykehusbesøk opp gjennom årene. Jeg og sikkert flere har antakelig opprettholdt et slags tilbud til samiske pasienter, i skyggen av det tilbudet sykehuset gir. Det er antakelig slik ennå. Et parallellt helsetilbud bak det etniske forhenget. Det må jo ikke være slik! |
| Evig Minne |
| Minne fra Jørund Brattebø (2011-02-03) Det hele startet tidlig i mai 1990,, Hun kom til portvakta, og spurte om parkeringslapp på P-1. Dokumentet ble umiddelbart utskrevet, stemplet og levert. Takk sa hun, smilte og svinset lykkelig inn i den gamle volvoen sin og forsvant. WOW suste det igjennom hodet mitt,,, hmm ja hvem var det tro? 2 uker senere traff jeg på henne igjen, hei sa jeg,, hei var svaret, Å så gikk hun. Borte, men ikke tapt. Senere møttes vi noen ganger da jeg var portør i Mottakelsen, hun jobbet i sengesentralen. Den var en viktig del av driften. Den lå jo i kjelleren på gamle Høyblokka, under intensiven og forbundet med Mottakelsen via ett transportbånd. Etter en tid ble vi bedre kjent og småkjærester, vi hadde ofte samme arbeidshelg og spiste da lunch sammen. Resultatet av lunchene er nå 19 år gammel, og heter Sindre,,, Så for oss har Høyblokka gitt oss ett minne for livet. PS. nr 2 kom 3,5 år senere,,, |
| Nysykehuset åpnes |
| Minne fra Inger Johnanne Moe Frotli (2011-02-01) Jeg har en spesiell histore fra 1959 da høyblokka var inflytningsklar. Den 6 oktober kl 8 på morgenen, ble jeg påkjørt av trikken,bremsene virket ikke og jeg ble dradd med 10-15 meter.dermed gikk turen til RIT.Den gang ble jeg lagt inn på 1902 bygget.Noen uker etter dette skulle "nysykehuset åpnes" En dag kom overlege Sundt inn på rommet mitt med flagg, og sa at jeg skulle være den første pasienten som skulle bli kjørt over. Jeg ble trillet igjennom alle de nye tunellene med overlegen som sengefører og et skranglemusikkorkester ledet av sykesøstrene.Også bilde i Adresseavisen.Fra å komme i fra1902 bygget,med kakelakker på veggene til å komme opp på B3 var som å komme til himmelen,lyst og nytt og utsikt over Byåsen med sol over Våttakammen.Den gangen var det ikke bare å bli operert og dra hjem igjen neste dag,nei jeg mått ligge på ryggen spent fast med lodd i 4 mnd.Den første natta jeg fikk ligge på siden var herlig må vite. Jeg har flest gode minner fra høyblokka, sykesøstrene minnes jeg som engler som svevde om oss, Til sist må jeg takke de utrolig flinke legene, overleg E. Sundt og kirurg Inger Sjulstad,og alle andre som lappet meg sammen,og gjorde det mulig for meg å få et "normalt liv,i arbeid og privatliv. Sender en tanke til de flinke legene vi også hadde den gang. Hilsen Inger Johanne Moe Rotli |
| Barndom |
| Minne fra EØ (2011-01-30) Jeg har flere minner fra høyblokka enn jeg får plass til her. Noen kjære og fine, noen heller traumatiske. Jeg er født med ryggmargsbrokk, og har vært innlagt i høyblokka flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har et spesielt forhold til B5, siden det er der jeg har vært innlagt flest ganger. Sittesår,operasjoner i beina, osv osv. Glemmer aldri lekestua i enden av gangen på B5, blide hyggelige sykepleiere som fant fram mange spennende leker til meg sånn at jeg skulle få noe annet å tenke på enn sykdom og smerte. Jeg har utallige gipsfigurer liggende enda, som jeg malte da jeg var innlagt på B5. Husker lærer Julie som kom inn med sitt lune gode snille smil hver dag og sørget for at jeg ikke glemte å gjøre skolearbeidet mitt selv om jeg var syk:)Blide trygge anestesisykepleiere og -leger som tok meg imot med et smil på operasjonssalen og gjorde meg trygg og avslappet da jeg var redd. Høyblokka blir aldri glemt! |
| Kveldsvakt på A10 |
| Minne fra Karen Hogstad Lund (2011-01-30) Ung sykepleier på kveldsvakt ved Medisinsk sengepost A10, midt på 70- tallet. En av pasientene har vært lenge lenge i avdelingen og var meget syk. Datteren var ofte på besok - også denne kvelden. Datteren varslet at hun gikk hjem. Jeg følte meg usikker på situasjonen og anbefalte datteren å være en stund til. Kvelden og mørket kom, datteren satt fortsatt ved sin mors seng med hennes hånd i sin. Jeg satt på den andre siden av senga og holdt pasienten i den andre hånden. Helt stille på rommet og med en egen ro over hele situasjonen. Pasientens pustet sjeldnere og sjeldnere til hun sovnet rolig inn. Datteren var meget taknemlig, og jeg hadde fått med meg en erfaring som jeg senere ofte har tenkt på. |
| Issmeltinga |
| Minne fra Solveig Myrstad Egeberg (2011-01-30) Jeg tror jeg var rundt ti år den gangen. 3 år siden. pappa var syk og vi kom på besøk hver dag. jeg tror det betydde veldig mye for han at vi kom på besøk med blomster og noen ganger is. vi kjøpe isen på narvesen i 1. etasje. pappa elsker lakris så da jeg og mamma en dag oppdaget at de faktisk hadde lakrisstøsell på isen, jublet vi av glede i kiosken over å kunne glede vår kjære som lå på rommet og sikkert drømte om hvor godt det ville bli å smake den kalde isen. dette var på høysommeren så det var ganske varmt. plutselig på vei opp i heisen, kjente jeg noe kaldt renne nedover armen min. folk begnte å gi oss noen blikk der vi sto med softis langt nedover armene. noen snille og glade blikk og noen sure og rare blikk. vi sprang så fort vi kunne inn på rommet. jeg kan ikke huske hvordan han reagerte, men det jeg husker er at jeg spydde i gangen etterpå av all isen og at ei litt furtette sykesøster kom å tørket opp.... |
| Urologisk avdeling |
| Minne fra Astrid Grendstad (2011-01-30) Jeg var mye plaget med urinblæra. Allerede som 17 åring møtte jeg opp på A4 for operasjon. Urinrøret ble blokket opp. Da lå jeg der i tre dager. Et år senere skulle urinblæren bli blokket ut. Det var svært smertefult. Jeg ble lagt på intensiven mens det i 4 timer lå saltvann i en ballong inne i urinblæren. Smertene husker jeg ennå. Ti år senere blir jeg lagt inn på A4 på nytt. Jeg blir kjent med kirurg Dr. Brevik, en alle tiders personlighet. Han tar en biopsi av urinblæra og det blir funnet en opphopning av eosenefile celler i vevet. Han kaller meg inn til poliklinisk time på kirurgisk polieklinikk, under barselavdelingen. Han forklarer at dette vet jeg helt ikke hva vi skal gjøre med. Det blir først prøvd å legge inn et preperat i urinblæren som jeg skulle helst gå med så lenge som mulig. Dette blir gjort noen ganger, helt til jeg blir ekstrem sår av dette nedentil. Siden utviklet jeg paresseblære og hadde store smerter. Jeg fikk innlagt en permanent kateter, noe som også irriterte blæren. En kveld med mye smerter ber jeg sykepleierne ta det ut. De gjorde det. På visiten dagen etter er det Dr. Mjølnerød som går visitt. Han beordrer straks kateteret lagt inn igjen. Etter å ha ligget i en måned med mye smerter og uten å ha kommet til flere løsninger kommer Dr. Brevik å foreslår at urinblæren fjernes. I samråd med meg, blir vi enige om dette. Mandagsmorgen 7. september 1992 trilles jeg klokka 07:00 ned til operasjon. Jeg husker ennå den dag i dag at det siste jeg så av klokka på veggen den dagen var at det stod 07:45. Det skulle gå en hel arbeidsdag og vel så det før jeg igjen våknet på intensiven klokka var da 18:00 på kvelden. Det ble Cox reservaor som ble løsningen. Dette krevde langt sykehusopphold for å blokke ut med saltvann. Hver tredje time kom en sykepleier inn for å utføre dette. Smerter var vel bare forordet. jeg blir i slutten av oktober sendt tilbake i jobb. Dette resulterte i en ny operasjon. Reservaoret hadde løsnet og lagt seg over livmora som også hadde løsnet i båndene den henger i. Nye smerter. Tyggde Temgesic i 8 uker. Denne løsningen varer til høsten 1995. Gjenntatte infeksjoner fører til at det ble tatt en beslutning om urostomi. På første arbeidsdag i januar 1996 ble jeg operert på nytt. Møte med Dr. Brevik i disse årene var alltid posetivt. Han kunne prate med sine pasienter og tok seg tid til å komme inn på rommet for å slå av en prat. Uenige var jo vi å, men vi ble alltid enige. I 2002 fikk jeg problemer på nytt med urostomien. Jeg hadde hydronefrose. Dr. Arum blokket urostomien hver andre til tredje måned i påvente av operasjon på Rikshospitalet. Mitt minne om høyblokka er av naturlige årsaker ikke så godt. Det er mye smerte og tårer som er lagt igjen der. Lite forståelse for problemet blant sykepleiere og leger. Mitt håp er at all slik pasientbehandling blir begravet med høyblokka og at nå starter de med ny frisk. God sykepleie og fine samtaler mellom pasient og lege er det vi skal møte fremtiden med.Takk til Dr. Brevik for det du gjorde. Astrid |
| Mange minner |
| Minne fra trude jøssund (2011-01-30) Pga medfødt ryggmargsbrokk har det blitt noen opphold i høyblokka i årenes løp, mest på ortpeden, både B5 som barn og senere A6. Det har vært en del gråt og smerter, men også masse latter og glede. Har så mange minner, men mest av alt vil jeg nok huske alle de trivelige folka jeg har møtt, både ansatte og medpasienter, og husker også spesielt alle stunder jeg har hatt nede i vestibylen og ute i gangen ved heisene i 6 etg med besøkende. :) Synes det er litt vemodig at høyblokka snart er borte, men minnene vil alltid være der :) |
| Min bror drar til RIT |
| Minne fra Sigrid Hillevi Laugsand (2011-01-30) Da jeg var liten hadde vi besøk av min onkel og tante. Min bror hadde gått i kjelleren og etter en stund hører vi et vræl. Han hadde funnet fram isopor og kniv og spikket seg sjikkelig i fingeren. Vi reiste i hui og hast ned til RIT og der fikk han bedøvelse og ble tatt inn på et behandlingsrom. Vi på gangen hørte igjen et brøl - de hadde begynt å sy før bedøvelsen virket ordentlig. Det var kanskjed derfor jeg ikke var grei å få med på sykehuset noen år senere da jeg falt på badet og slo hodet? Tiden leger mange minner? |
| Språk misforståelse |
| Minne fra Tove Berg (2011-01-30) Hvor jeg syntes synd på meg selv - jeg elsket livet og sommeren og Norge og nå skulle jeg tilbringe sommeren på sykehuset! I min 17. sommer ble jeg innlagt på Regionsykehuset etter en trafikkulykke. Jeg lå 3-4 uker på sykehuset pga bl.a. ett komplisert benbrudd. Jeg er oppvokst i USA men hadde bodd i Norge i ett år når ulykken skjedde. Det gikk ganske greit med språket. Etter noen dager på sykehuset spurte en sykepleier om min mage virket. Jeg stusset på spørsmålet - magen ? Jeg hadde brudd i benet og kragebenet, det var jo ingen skader i magen. Jeg svarte ja - at magen virket. Samme spørsmålet fikk jeg flere dager og svarte det samme. Etter 8 dager følte jeg meg ganske "tung" og forklarte sykepleier hvordan jeg følte meg. Det ble klyster og noen meget smertefulle timer for å få "magen til å virke" og da skjønte jeg at spørsmål om magen virker hadde en annen betydning enn jeg trodde. Det betyr - har du hatt avføring !!! De fleste sykepleiere og hjelpepleiere er så omsorgsfulle - det betydde så utrolig mye for en ung, umoden jente med heimlengsel. |
| Minne fra Bjørg |
| Minne fra Bjørg Ferstad Røvik (2011-01-30) 1998-min mann var innlagt i flere uker ved vårt nærmeste sykehus på grunn av betennelse i bukspyttkjertelen.Han kastet opp blod og gikk i sjokk to ganger da han var hjemme på permisjon,legene fant ikke ut hva det var,de "antok" at det var magesår! En natt greidde de ikke å stoppe blødningen,full fart med ambulanse til St.Olav.Vi fikk ikke følge etter før vi fikk vite at de hadde kommet vel fram.Da vi ankom sykehuset,var operasjon i full gang.Lege kom flere ganger og snakket med oss om hva de gjorde og hvordan det gikk.Det hadde gått hull på en sideåre til hovedpulsåra. Det gikk bra,han lå i kunstig koma i flere dager,legene var usikker på hva det store blodtapet kunne ha gjort med hjernen og garanterte ikke at han ville være den samme når han våknet.Spenningen var stor da han våknet,det første han spurte om,ved hjelp av tavle og peker,var om den yngste sønnen vår hadde fått noe sted å bo,det var det siste han husket vi hadde snakket om.For en glede og lettelse!!Den dagen gikk jeg til Nidarosdomen og tente lys for min mann og for alle gode,hjertevarme hjelpere! Det jeg husker best,var den omsorg og varme han fikk som pasient og jeg som påsørende.En lege spurte meg morgenen etter operasjonen,hvordan jeg hadde det.Det var første gang under min manns sykehusopphold at noen SÅ meg,det glemmer jeg aldri!Det var ubeskrivelig godt og trygt å være pasient og pårørende ved sykehuset.Min manns mor døde mens han var innlagt ved St.Olav.Vi fikk snakke med prest,det ble lagt til rette for at hans søsken kunne komme,han fikk enerom. På grunn av forhistorien og min manglende tillit til vårt lokalsykehus,fikk vi være ved St.Olav i tre uker. De tre ukene i høyblokka,omgitt av mennesker med gode hender og varme hjerter,som sto på for at pasientene skulle ha det bra,glemmer jeg aldri!!! En stor takk til dere alle!!! Bak et vindu, i et rom, ligger en del av mitt hjerte. Det banker i takknemlighet for et liv som ble reddet, for smil som ble gitt, av engler i hvitt! |
| Stillheten etterpå |
| Minne fra Trude (2011-01-29) Takk til Sissel sykepleier som gjorde sykehusoppholdet til mamma litt bedre for henne. Hun var der sammen med oss når hun døde. Fikk ro over situasjonen. Etterpå ble alt så stille. Jeg og søstrene min gikk ut på rundkjøringa foran sykehuset for å bli hentet. Det var rart å se at bilene kjørte og folk virket vanlige. Visste de ikke hva som hadde hendt i dag? Mange år senere så dras fortsatt blikket opp mot vinduet i tredje etasje. Et svart firkantet hull. Trist. Det var der hun døde. Rart å tenke på, men snart er det borte og jeg kommer ikke til å savne det. |
| Avgjørende for valg av fagfelt |
| Minne fra Elin Klüver (2011-01-29) Jeg var nyutdannet sykepleier på A10. Pasienten var en ung døende mann med leukemi, kjæresten trofast ved hans side dag og natt. Jeg ble rørt og berørt av situasjonen. Det kunne like gjerne vært meg og min kjærest - samme alder, samme yrke. Nå, 33 år senere, dukker minnet opp klart og tydelig. Jeg har fått erfaring og etterhvert bred kompetanse og jeg tenker: Denne pasientsituasjonen var med på å avgjøre mitt valg av fagfelt - kreftsykepleie. |