| Sykkelvelt |
| Minne fra Arvid (2010-09-20) Hadde ikkje store farten, nærmast ingen, men eg hadde bytt bremseklossar dagen før. Sidan eg trilla dei første metrane på venstre side av vegen, hogg eg til og steila på framhjulet då skyggen av bilen kom rundt hekken. Sykkelen gjekk opp mens eg begynte nedturen.... I sakte kino traff eg øverste laget i asfalten, og reiv av eit raust flak av skalpen. Seinare viste det seg at den nærmast dekka øyra på motsatt side når dei vrengte det lause over dit. Møtet med det neste asfaltlaget knekte 5. virvel i nakken, og det tredje laget knuste fleire framtenner. Då eg traff det nederste laget i asfalten, krakkelerte brystkassen. At det går an! - har eg tenkt mang ein gong sidan. Kroppen hang fortsatt i hop, men eg blei liggande som ei fille til Dag kom springande: Eg kjenner avlidne! Fullt så gale var det ikkje på det tidspunktet, så då eg vakna av svima, fekk han beskjed om ikkje å fortelja heime om ulukka før eg kunne fortelja meir om kor alvorleg det var. Barbo var i selskap og eg ville i alle fall ikkje øydeleggja det. Eg tru han holdt den lovnaden? Sykebilen kom etter kvart, og eg blei liggande i korridoren til neste dag utan at dei rørte meg. Så blei fotografert og hovudet blei lappa, mens eg enno låg i 1. etasje på RIT, og krøllane la seg rimeleg fint tilbake. Eg blei trilla opp på kirurgisk i 5. etg, men fortsatt ikkje rørt. Eg hadde vore på veg til trening på Skansen og var kledd i hettegenser. Ulykka hadde gjort både øyrer og gensar blodige, men dei verken vaska øyrene eller kledde av meg den gensaren. Ikkje den dagen, og heller ikkje dei neste. Barbro tok godt vare på meg med smugla cognac og godt selskap, og romkameratane var særs triveleg folk frå Nord-Trøndelag. Lova å besøka dei, men det skjer med meg som truleg med mange andre RIT-gjester, sånne kontaktar er tilfeldige og lovnader blir dessverre gløymt. Brystkassen grodde til att, krøllane dekka til det verste av arret, eg fekk nye tenner for nokre kilo pengar. Eg gjekk på nakkekontroll i tre år med bilder frå St. Elisabeth, ein RIT-avdeling på Ila, men dei fann aldri resten av den halve nakkevirvelen eg mangla. Eg har ikkje leita, og eg gløymde å sjå nøye etter då eg etter ei vekes tid endeleg tok av meg hettegensaren, men ellers kan den kanskje til og med liggja på kirurgisk i 5.? |
| Livet skal leves farlig - |
| Minne fra Anne-Grete Bergsland (2010-09-19) Livet er farlig. - Dette skjønte jeg da jeg fikk barn; eventyrlystne barn som var ivrige etter å utforske verden. Eldstemann hadde ikke rukket å bli mer enn 18 måneder før vi hadde vårt første møte med sykehuset – på grunn av mammas symaskin. Spennende greier! Den brummet og durte og jafset i seg stoffet i rasende fart. Dette måtte bare studeres nærmere. Ja, for det kunne jo hende at gutten skulle bli ingeniør når han ble stor, begynne på NTH – og da må man jo kunne noe om sånne maskiner, tenkte kanskje den unge mammaen som lot guttungen klatre opp i fanget sitt for å studere dette vidunderet av en maskin. Men før noen vet ordet av det, kommer en liten, nysgjerrig pekefinger inn under den stampende nålen – og er dermed er det bråstopp på moroa. En liten pekefinger har fått smake nålens ubarmhjertige ferd og må slites løs fra nålens grep med undertråd og overtråd sittende fast i fingeren. Mor og barn er like skremt! Med en hylende unge i sportsvogn, halser mammaen gjennom byen og inn på legevakta. – Det er mulig at hylingen er til så stor sjenanse for resten av den ventende køen av syke og skadete, at det er like godt å få behandlet ungen med det samme. I alle fall forbarmer en sykepleier seg over barnet med en fingertupp der blå tråder stikker ut som om barnet var en stykke sytøy som ventet på å få festet sømmen. Sykepleieren tar fram en saks og et profesjonelt smil. Hva med å trekke ut sytråden som satt fast i fingertuppen og la mamma blåse på og søster bandasjere? Barnet er sikker på at damen har tenkt å klippe av ham fingeren og protesterer høylydt, svært høylydt! Da kommer mammaen til å huske på at hun ikke hadde sett noe til nålen som brukket av i møte med fingeren. Kunne den fortsatt sitte fast inne i fingertuppen? - ’Kanskje dere kunne ta et røntgenbilde?’ foreslår mammaen. Spak nå, for hun ser av sykepleierens blikk at hun må være en uansvarlig mor som utsetter barnet for farlige maskiner. - Og bildet viser faktisk at en blank og fin nålespiss har funnet sin plass i den lille fingertuppen. Her må det opereres og skjæres! Hvem som ble mest svett under det følgende inngrepet er ikke godt å si. Legen og sykepleiere og mammaen hadde i hvert fall en stri jobb med å holde det vettskremte barnet i ro på operasjonsbenken. Men denne legen hadde nok vært ute en vinterdag før, for bak munnbindet kom det nå en beroligende mumling som fikk barnet til å stilne. Så da legen med pinsetten hadde fomlet seg fram til nålehodet inne i den lille, blodige fingertuppen og triumferende viste barnet den frekke nålen, smilte barnet strålende til sin redningsmann og gjorde seg klar til å hoppe ned fra operasjonsbenken og sprinte ut i verden igjen. Og snipp, snapp – så gikk det knapt ett år før vi var der igjen. Men det er en annen historie. – PS. Det ble en svært dugandes kar av gutten, men han begynte aldri på NTH. |
| Medisin |
| Minne fra Odd Fredrik Irtun (2010-09-18) MEDISIN Nedsunket i tunge tanker En SMS på mobilen vekker meg. Noen er glad i deg. Vi tenker på deg. Vi savner deg. Forunderlig med slike ord Hva heter denne medisin som gjør meg så glad ? Se vedlegg |
| Nygift brekker ankelen vinteren 1971 |
| Minne fra Tove Nedrelid (2010-09-15) Vi giftet oss nyttårsaften 1970. Vi "måtte", for vi hadde fått ekteparhybel på studentbyen på Berg, og i de dager måtte man være gift for å kunne bo sammen offisielt. Vi var 22 og 21 år, og noen uker etter bryllupet skulle vi på håndballkamp i Nidarøhallen. Det var en av disse vintrene med varme- og kuldegrader annenhver dag, og det var morderisk glatt. Derfor holdt jeg min elskede hardt i armen, med den følgen at han ramlet oppå foten min da jeg skled på isføret. Au! skrek høyre ankel. Det kom ganske raskt en drosje forbi, og vi endte på sykehuset i stedet for på håndballkamp. Foten ble gipset, og kontrolltime uken etter avtalt. Men da dagen kom, viste det seg at ankelen slett ikke hadde det godt, og jeg ble lagt inn til operasjon - min første. Jeg ble operert av en ung ortoped som senere ble landskjent, nemlig Ingard Lereim. Han skrudde inn en svær skrue som holdt ankelen på plass, og etter en ukes opphold på kirurgisk avdeling i høyblokken fikk jeg reise tilbake til Berg igjen. Det var ikke så lett å være ung og nygift og ha et ben som skulle holdes stivt i ukesvis! Beboeren over oss spilte dessuten bass i et band, og basslyden banket en uforglemmelig smerte gjennom ankelen for hvert dunk. Skruen varslet for øvrig været så lenge jeg hadde den. Et år etter skrudde dr. Lereim den ut igjen, og hver gang jeg har sett ham på TV, har jeg følt varm takknemlighet for den ordentlige måten han behandlet meg på som ung og litt engstelig pasient. Ankelen var god som gull til jeg som 40-åring skulle holde tritt med barna og kjøpte slalåmutstyr. Da hovnet den opp før første gang på alle de årene, og jeg tenkte tilbake på uken på sentralsykehuset, som det den gang het, og på hvor positivt det første sykehusoppholdet mitt var. Høyblokken funket for meg! |
| EN PUSSIG HENDELSE |
| Minne fra ODD IRTUN (2010-09-13) Jeg opplevde noe merkelig en gang i kjelleren på Høyblokka |
| Et minne fra Sentralarkivet - august 1959 |
| Minne fra Heidi Haave (2010-11-18) Jeg har lyst til å dele et minne fra det nye Sentralarkivet som startet i august i 1959 i Høyblokka. . Vi var en av de aller første som flyttet inn. Høyblokka var ferdig bygd, men ikke åpnet enda. Alle journaler så langt tilbake som fra 1945 skulle ha nye omslag, som fulgte fødselsdata. Jobben min var å skrive de nye omslagene. Dette var min første jobb etter realskole og handelskolen. Jeg var bare 19 år gammel og svært stolt av jobben min. Sammen med sjefen min Inger Soknes la jeg opp det nye journalarkivet. Så en dag fikk vi besøk av en journalist fra Adresseavisen. Han tok både bilder og skrev et lite stykke om oss damene nede i arkivet. ”Inger Soknes er i full sving med å skrive nye omslag for sykejournalene. Hedi Haave sørge for at de kommer dit de skal, skrev han. Jeg syns det var stor stas å komme i avisa som av de aller første som jobba i den nye Høyblokka, men ble litt lei meg når jeg leste oppslaget nøyere. Jeg hadde vitterligen skrevet alle omslagene, men i avisa ble jeg framstilt som en diskenspringer. Jeg var bare 19 år og sjenert, og på den tiden var det ikke vanlig å kreve sin rett og være så synlig, når sjefene snakket. OG forresten, er det ikke sånn sjefer er da ? Det tar æren for alt det vi andre gjør, uten blygsel. Heidi Haave Se vedlegg |
| Fuglekvitter |
| Minne fra Roar Sundberg (2010-11-14) Sommeren 1992 ble det født ei jente på fødeavdelingen og vi ble raskt klar over at hun skulle hete Andrea. Det fikk hun etter sin morfar, Andreas. De første 2 årene går som vanlig for vår lille familie, men i løpet av sommeren det tredje året begynner vi å ane at noe ikke er som det skal være. Andrea leker i sandkassa på lekeplassen og svarer ikke når vi roper på henne. Først når vi roper flere ganger og litt høyere, da snur hun seg og kommer inn til formiddagsmaten. Et frø er sådd i oss, hva er som skjer ..hører hun ikke hva vi sier eller hun bare så oppslukt av leken ? Som dagene går blir vi mer og mer oppmerksom på dette, og prøver ut om hu hører små, lette lyder som i lager inne på kjøkkenet. Hun gjør ikke det..... Veien er kort til helsesøster og enda kortere til Høresentralen i 7 etg. Der oppe i syvende møter vi kanskje himmelen, for møtet med Dr Ståle Nordgaard og hans team er så flott. Det er bare magisk å få en samtale med Åse som sitter inne med en så rik erfaring ,og hun vet å dele den med oss. Merete ordner alt det praktiske med høreapparater, for høretesten viste det som vi trodde, Andrea har nedsatt hørsel, på begge ører. Den sensommeren, som går over i september spaserer vi to, Andrea og pappa til barnehagen, i ett fantastisk høstvær....... Andrea sier,,pappa..æ høre fuglan...... |
| Issalg i høyblokka |
| Minne fra Ida Arnesen (2010-11-30) Nederst i Høyblokka var en kiosk: Narvesen. I denne kiosken jobbet jeg. Det er mange minner fra mange episoder med både ansatte og pasienter. Dette er et av dem. Narvesen hadde en kampanje på kronesis, og utlyste dermed en liten konkurranse som innebar at en av de ansatte måtte gå rundt i området rundt kiosken med en kasse med is og selge til de som ville ha. Kassen var slik at jeg kunne ha den i en reim rundt nakken, ikke så ulik hvordan de som går rundt og selger popkorn på sirkus. Jeg tok oppgaven. Først gikk jeg utenfor høyblokka og solgte til taxisjåførene og de som befant seg rundt røykeskuret. Der ute satt også en del andre som syntes det var utrolig koselig at jeg gikk rundt slik. Etter noen runder mente min overordnede at jeg også burde prøve litt opp i etasjene i høyblokka. Jeg gjorde det og det ble utrolig godt mottatt av pasientene! De lyste opp da jeg kom, og spesielt de eldre begynte å mimre lett tilbake til tidligere tider. Jeg kunne dessverre ikke stå lenge å prate med hver pasient, da ville isen begynne å smelte. På et tidspunkt dro en pårørende meg inn på rommet til sin syke mor, fordi han syntes det var så morsomt. Hun smilte og mente at det var lenge siden hun hadde sett en slik selger. De kjøpte også is. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg fikk høre hvorfor kronesisen heter akkurat dette… ”du vet det at når denne isen først kom da kostet den bare en krone. Derav navnet kronesis.” Det var veldig hyggelig. Moroa stoppet snart med en lege som kom ut på gangen der hvor jeg sto og snakket med pasient og mente at det slett ikke passet seg at kiosken var oppe i sykeshuset. Han var svært streng og jeg forsto at min besøkelsestid var over. Da legen var ferdig med sin lille tordentale, gikk han inn til kontoret sitt igjen, og jeg begynte å gå mot trappegangen. Alle de som bodde på rommene jeg hadde vært innom vinket smilende da jeg gikk fordi, de hadde også hørt hva legen hadde å si. Da jeg nesten hadde kommet til trappegangen kom en pårørende listende bort til meg og ville snikkjøpe en is til, og mens vi sto der, kom også en eldre pasient bort og kjøpte. Begge så seg over skuldra for å ikke bli ”tatt” av den strenge legen. Deretter listet de seg tilbake til rommene sine og jeg gikk tilbake til kiosken. Legen har sikkert rett i at det var litt å gå over grensen å selge is der oppe i etasjene, men det var noe våre kunder snakket mye om i tiden etter. Noen av pasientene slo an små spøker om den strenge legen, om at han måtte man passes seg for. Noen pasienter som hørte at vi hadde vært oppe i denne avdelingen med issalget vårt lurte på hvorfor vi ikke hadde tatt turen til resten av avdelingene. Om det er rett eller galt å selge is i etasjene, det kan vi være uenige om, men koselig og hyggelig var det i alle fall! Tusen takk til alle pasientene, og også legen som gjorde at dette var en historie jeg husker så godt… |
| Dødens hus |
| Minne fra Kristoffer (2010-09-11) For meg har sykehuset stort sett symbolisert livets slutt, jeg har gått flere turer i gangene i dette gamle bygget og ventet på beskjeder som jeg visst skulle komme når som helst. Lukten som blir hengende igjen i veggene er spesiell, er det slik død lukter? Jeg kommer aldri til å bli vant til den lukten. Selv om det tok bare noen dager fra min bestemor ble innlagt til hun faktisk døde, så føltes det som en evighet. Jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke besøkte henne oftere på ”Bakken”, plassen hvor hun bodde på i Fossegrenda. For det er fryktelig lett å tenke at mennesker rundt seg aldri kommer til å dø, det er ikke noe man regner med. Min bestemor hadde hele familien rundt seg, hun hadde på mange måter vært et samlingspunkt for resten av slekta, med selskaper og festligheter så lenge jeg kan huske. Dette skulle være den siste gangen slekta samlet for henne. Selv er jeg født inn i et tidsrom hvor det ikke har vært mange begravelser, men like sikkert som at sola går opp og ned så kommer vi alle til å dø, slik som høyblokka skal. For min håper jeg bare at det kan komme noen positive minner, kanskje et nytt liv? |
| Mormor |
| Minne fra Mia Fugelsøy Knudsen (2010-09-10) Jeg var å besøkte min gamle mormor en sommerdag i 1999. Vi snakket om alt mulig og om at hun snart skulle hjem. Lite ante jeg da at det skulle bli siste gang jeg så henne, hun døde kort tid etter mens jeg var på sommerferie. Så mitt siste minne om mormor er fra et rom i høyblokka. |
| Vulgærfunksjonalismens død? |
| Minne fra Wenche Findal (2010-09-10) Rivingen av Høyblokka er ikke bare knyttet til brukernes erfaringer med sykehusarkitektur. Det blir i høy grad også en kunst- og arkitekturhistorisk begivenhet i Trondheim. Mine assosiasjoner går til rivningen av Pruitt-Igoe blokken i St. Louis, Missouri kl. 3 pm, 16 mars 1972. Etter 20 års levetid, ble det store boligkomplekset i betong sprengt i luften av statens myndigheter. - Arkitekturhistorikeren og postmodernisten Charles Jencks erklærte derved at "endelig kan vi datere Modernismens død til et presist øyeblikk i historien". Fagfolk har sett at dette ikke stemmer. Modernismen i arkitekturen lever i beste velgående. Hva kommer etter Vulgærfunksjonalismen? Se mer om dokumentasjonen av Pruitt-Igoe blokken: http://: en.wikipedia.org/wiki/Pruitt-Igoe Bristol, Kate, Montgomery, Roger (1987) Pruitt-Igoe: An Annotated Bibliography. Jencks, Charles (1977): Postmodern Architecture, part one: The Death of Modern Architecture - og filmsnutter om rivingen av Pruitt-Igoe finner du på youtube... |
| Min lillebror |
| Minne fra Sophie Skordal (2010-09-10) Jeg var 6 år, hadde overnattet til mormor. Mamma og pappa var på sykehuset fordi mamma skulle føde. Jeg var veldig spent på å møte min lillebror. Jeg husker mamma lå i senga, hun hadde nok sett bedre ut. Hun hadde et blått klede i hendene. Jeg kom bort til senga å så Philip for første gang! Et lykkelig minne! |
| Villfarelse i Høyblokka |
| Minne fra Ulrikke (2010-09-11) Jeg har vært mye og trasket i Høyblokka de siste årene. Min stefar med hjerteproblemer har vært inn og ut av dette sykehuset mer enn jeg kan telle på en hand, men det jeg husker aller best er at jeg aldri fant veien ut. Se vedlegg |
| Mitt minne |
| Minne fra Line Hovik (2010-09-10) Dette bildet minte meg om min bestemor, som gikk med gåstol de siste årene av hennes liv. Føler en stor tomhet, og får en trist følelse av det. Se vedlegg |
| Nattens dronning |
| Minne fra Hilde Kvam (2010-11-30) Det var jul, og begge sønnene mine var kommet hjem. Det var godt å ha begge hjemme. Jeg var sliten den jula. Min far hadde nettopp dødd etter langt sykeleie. En prosess der alt i lang tid hadde bare gått nedover og nedover. Vi søsknene, hadde trodd at mor som slapp pleien av far med alt som det innebar, skulle kunne blomstre opp nå på slutten av sitt liv. Tross alt hadde hun rundet 80. Men det ble ikke slik. I løpet av jula var hun blitt innlagt med alvorlige hjerteproblemer på RiT. Vi skulle ha juleselskap dagen etter så jeg la meg tidlig. Sa god natt til gutta boys. Tok en sovetablett og krøp til sengs. Da ringte telefonen. Det var politiet. Min mor var forsvunnet fra sengen sin i 8 etasje på RiT. Om jeg viste hvor hun kunne ha tatt veien? Hva var det rimelig å tro at hun ønsket oppsøke, hvor kunne hun ha dratt? Vi måtte komme nedover og bistå politiet. Eldste sønn kjørte bilen nedover til Rit med meg lett hanglende i passasjersetet. Sovetabletten var i virkning og jeg stirret ut i nattemørket og snøkornene som dalte stille og ned. Ett tynt slør av snø hadde lagt seg på marken. Og jeg lurte på hvor lenge ett gammelt menneske i nattøy og tøfler kunne klare seg ute i denne natten. Hvor var hun gått??? Hjem til barndomshjemmet var selvfølgelig en mulighet, eller også kanskje grava til far?? Sant og si hadde hun begynt å tulle litt tidvis. I det siste hadde hun snakket mye om sin mor som om hun levde. Kanskje hun hadde begitt seg til barndomshjemmet??? Det var i Ila, ganske langt i fra RiT i gangavstand, far lå på Tilfredshet, men i tøfler og pysjamas var det også et vågalt prosjekt. Vi hadde kontakt med politiet på telefonen, fikk parkert på siden av høyblokka, raste inn og tok heisen opp i 8. Vi skulle møtes der, politiet og oss. I hovedkorridoren på 8B sto velkomstkomiteen. Min mor omgitt av fire pleiere. Hun satt der i nattøyet sitt smilende, rett i ryggen og med høyt hevet hode. Hun strålte og nøt oppmerksomheten som hun fikk. En dronning i rullestol. Politibetjenten, en flott trønder på ca 30 år, minst 180 høy med og med muskler og trønderbart nådde frem til henne før meg. Jeg kunne iaktta hvordan hun med sitt mest strålende smil og hele sin oppmerksomhet direkte henvendt til han tok imot han og ga han audiens med utstrakte hender: ”Så hyggelig at du også kommer og besøker meg!!!!” Hun hadde et fantastisk øyeblikk etter å ha vandret trappene i høyblokka i flere timer før hun ble funnet hvilende på ett trappetrinn og hentet tilbake til avdelingen. |
| Cubistic deconstruction |
| Minne fra Mathis Heibert (2010-09-06) Se bildeserie |
| Sett litt blod i banken du også ! |
| Minne fra Tore Schmidt (2010-09-06) Som arkitektstudent på NTH i 1967 kom oppfordingen om å bli blodgiver, og det var vel i første etajse av høyblokka den gang, før den ble neda høyere. I løpet av fem år ble det nok noen liter blod, som kanskje har reddet et liv eller to, hva vet jeg? I alle fall fortsatte jeg i 30 år helt til nylig da jeg ble anbefalt å begynne med litt lett blodtrykksmedisin, og da var ikke mitt blod godt nok. Dette er oppfordring om at siden alle venter å få en liter eller to på operasjonsbordet er det godt å ha god samvittighet og ha satt litt i "banken". Det stimulerer også blodproduksjonen din til den dagen du trenger det. Jeg har faktisk en venn som er reddet med hjernekirurgi etter en motorsykkelulykke i ungdommen, men som ikke TØR å gi blod. Det tristeste jeg har opplevd i høyblokka var at en medstudent i 1. klasse på NTH som jeg besøkte døde av sykdom dagen etter. |
| Takk for minner ! |
| Minne fra Barbro Rønning (2010-09-05) Takk for alle minnene vi har fått inn. Noen vemodige, noen glade og noen litt ubehagelige. Tilsammen speiler de nok mangfoldigheten i Høyblokk-erfaringene, og det er sånn det skal være i minneboka. Hvis dere minneskriver ønsker å utstyre minnet med et bilder, finner dere forslag under minnemateriale på bloggen. Her vil det etterhvert komme flere bilder, og videoklipp. Vi kan ellers kontaktes på mail: hoyblokka@hoyblokka.no og er tilstede i Minnebua vis a vis Gamle Føden på mandager og onsdager fra 11.00 -15.00. Vi kan gi deg gode råd i forhold til å få skrevet ned minnet ditt, og svare på spørsmål om du skulle lure på noe. mvh Barbro Rønning |
| Også dårlige minner..... |
| Minne fra Øyvind Aschehoug (2010-09-03) Har tilbrakt mye tid i høyblokka, mest med hjerteproblem. Glemmer aldri en bursdagsfeiring for noen år siden - det spredte seg farang i hele avdelingen, og jeg satt alene i isolat flere dager. Dårlige hygienske forhold med virkelig primitive do- og vaskefasiliteter! Har varslet slekt og venner at jeg serverer champagne for å feire når høyblokka er borte! |
| Første gang på sykehus. |
| Minne fra Alfredo (2010-09-03) Jeg var fire år og lå hjemme med høy feber og pustebesvær. Lege ble tilkalt, og han kastet ett blikk på meg og sa: "Ring ambulanse!"Flimrende minner av en tur i ambulanse avløses av å bli lagt i surstoffstelt et sted oppe i Høyblokka (Jeg visste jo ikke at det var der jeg var på det tidspunktet, men...) Mens jeg lå der i det forferdelige og varme plastteltet og gråt, ble foreldrene mine resolutt skysset ut av en mørkhudet sykepleier/lege med kastemerke i pannen. Foreldre hadde ikke noe på sykehus å gjøre utenom besøkstiden den gangen. Dette var forøvrig den første gangen jeg så en mørkhudet person, og følelsen av å være på et fremmed sted ble ikke mindre av dette. Deretter ble jeg forlatt i det klamme, varme teltet, mens jeg gråt og sparket meg i søvn. Da jeg våknet om morgenen var det lyst i rommet og plastduken som hadde plaget meg sånn var tatt vekk. Døren ut til korridoren sto åpen, og en gutt og en jente satt og lekte med biler på gulvet utenfor. Da de oppdaget at jeg var våken reiste de seg og kom bort i døråpningen. Der sto de litt, før de spyttet inn i rommet til meg og forsvant. Så for min del: Riv skiten! |