| Issalg i høyblokka |
| Minne fra Ida Arnesen (2010-11-30) Nederst i Høyblokka var en kiosk: Narvesen. I denne kiosken jobbet jeg. Det er mange minner fra mange episoder med både ansatte og pasienter. Dette er et av dem. Narvesen hadde en kampanje på kronesis, og utlyste dermed en liten konkurranse som innebar at en av de ansatte måtte gå rundt i området rundt kiosken med en kasse med is og selge til de som ville ha. Kassen var slik at jeg kunne ha den i en reim rundt nakken, ikke så ulik hvordan de som går rundt og selger popkorn på sirkus. Jeg tok oppgaven. Først gikk jeg utenfor høyblokka og solgte til taxisjåførene og de som befant seg rundt røykeskuret. Der ute satt også en del andre som syntes det var utrolig koselig at jeg gikk rundt slik. Etter noen runder mente min overordnede at jeg også burde prøve litt opp i etasjene i høyblokka. Jeg gjorde det og det ble utrolig godt mottatt av pasientene! De lyste opp da jeg kom, og spesielt de eldre begynte å mimre lett tilbake til tidligere tider. Jeg kunne dessverre ikke stå lenge å prate med hver pasient, da ville isen begynne å smelte. På et tidspunkt dro en pårørende meg inn på rommet til sin syke mor, fordi han syntes det var så morsomt. Hun smilte og mente at det var lenge siden hun hadde sett en slik selger. De kjøpte også is. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg fikk høre hvorfor kronesisen heter akkurat dette… ”du vet det at når denne isen først kom da kostet den bare en krone. Derav navnet kronesis.” Det var veldig hyggelig. Moroa stoppet snart med en lege som kom ut på gangen der hvor jeg sto og snakket med pasient og mente at det slett ikke passet seg at kiosken var oppe i sykeshuset. Han var svært streng og jeg forsto at min besøkelsestid var over. Da legen var ferdig med sin lille tordentale, gikk han inn til kontoret sitt igjen, og jeg begynte å gå mot trappegangen. Alle de som bodde på rommene jeg hadde vært innom vinket smilende da jeg gikk fordi, de hadde også hørt hva legen hadde å si. Da jeg nesten hadde kommet til trappegangen kom en pårørende listende bort til meg og ville snikkjøpe en is til, og mens vi sto der, kom også en eldre pasient bort og kjøpte. Begge så seg over skuldra for å ikke bli ”tatt” av den strenge legen. Deretter listet de seg tilbake til rommene sine og jeg gikk tilbake til kiosken. Legen har sikkert rett i at det var litt å gå over grensen å selge is der oppe i etasjene, men det var noe våre kunder snakket mye om i tiden etter. Noen av pasientene slo an små spøker om den strenge legen, om at han måtte man passes seg for. Noen pasienter som hørte at vi hadde vært oppe i denne avdelingen med issalget vårt lurte på hvorfor vi ikke hadde tatt turen til resten av avdelingene. Om det er rett eller galt å selge is i etasjene, det kan vi være uenige om, men koselig og hyggelig var det i alle fall! Tusen takk til alle pasientene, og også legen som gjorde at dette var en historie jeg husker så godt… |
| Takk for minnet |
| Skrevet av Barbro Rønning (2010-09-11) En veldig søt og superfin liten fortelling- takk skal du ha. Barbro |