| En skam ! |
| Minne fra Roger (2010-09-03) Har heldigvis selv aldri hatt behov for et opphold i høyblokka, men som pårørende har jeg vært der flere ganger: Det som har møtt meg har vært avflassende vegger, overfylte korridorer, tv som ikke virker og i det hele tatt en trist bygningsmessig atmosfære som heller har forterket følelsen av sykdom enn det motsatte. Et prakteksempel på hvordan et sykehus IKKE skal se ut. |
| Blindtarmbetennelse |
| Minne fra Student (2010-09-03) Mage/tarm avdelingen - mitt hjem i to uker! En småstygg blindtarmbetennelse ødela eksamensperioden for meg, og i 14 dager var innsiden av denne avdelingen det eneste jeg så. Husker det var veldig rart og skummelt den dagen jeg måtte forlate sykehuset - det var en verden utenfor høyblokken også... |
| Gode minner tross sykdom |
| Minne fra Odd Steinar Rotlid (2010-09-03) Gjennom lang tids mage/tarm sykdom var A2 mitt andre hjem, spesielt på begynnelsen av 2000-tallet. Tenkte mange ganger mens jeg var der, trangt og gammelt, med en dusj på deling, her trengs det nye lokaler! Utbyggingen var i startfasen den gang, og man hørte at høyblokka en dag i fremtiden skulle rives. Det hørte helt fjernt ut da, men nå er dagen snart her... På A2, tross de gamle og dårlige fasilitetene, hadde jeg en fin tid, tross store problemer med helsa. Den fantastiske gjengen som jobbet der, fra sykepleiere, hjelpepleier, til leger og renholdere. Den omsorgen vil jeg aldri glemme og er sikker på den samme omrosgen videreføres i nye flotte lokaler, både for gastrokirurgen og andre avdelinger. Farvel, høyblokka! |
| Gode minner tross alvorlig sykdom |
| Minne fra Vigdis Nesgård (2010-09-02) Min mann har vært hjertesyk gjennom lang tid. Det har gitt meg mange minner fra høyblokka og hjertemedisinsk avdeling. Mange gode minner selv om situasjonen ofte var vanskelig. For noen år siden ble han innlagt i romjula, og nyttårsaften ble feiret på stua på B9. Vi hadde en storslagen utsikt over byen og det ble en fin nyttårsaften til tross for alvoret i situasjonen. Tusen takk til leger, sykepleiere og hjelpepleiere ved hjertemedisinsk avdeling for god hjelp gjennom mange år. |
| minne |
| Minne fra Liv K Rønning (2010-09-20) Familien var samlet på hjerte avdelingen, og vi fikk vite at det va itj no mer og gjør for mor. Hjertet slo men vi fikk itj kontakt med henne, så ble hun kjørt til B8 for å vente på å dø. Alt va så uvirkelig for mæ. Her har æ jobba i fler år, sittet over mang pasienter, opplevd liv og død, men at det no va mi egen mor va vanskelig å fordøye.Alt skjedde så fort. Har mange minner. Husker spesielt en pasient som kom tilbake og takket meg for god pleie. Gode minner jeg tar vare på. Takk for ei fin tid på B8. |
| Bare minner.... |
| Minne fra Siv Anne Brandmo (2010-09-02) Høyblokka er snart bort,og med den forsvinner et kjent landemerke i Trondheim. Kommer fra Fosen opprinnelig men flyttet til byen for skole.Måtte jo ha en jobb og snille tante Olly fikset saken,jeg skulle være renholder på da Regionsykehuset! Gikk på med ærefrykt og entusiasme,jeg vasket både her og der,var over alt og ble kjent på de fleste bygg og ganger. Et godt arbeidsmiljø og for noen damer som jobbet der,har ennå stor respekt for den jobben de gjorde. Jeg ble til over sommeren og da gikk ferden videre til Oslo. Men jeg komt ilbake,ikke som renholder men som besøkende,pårørende og ikke minst pasient selv. I Januar 2005 skulle vi få vårt første barn,Sofie lot vente på seg fjorten dager over tiden. Jordmora sa at nå er det tid for gåing i gangene....og jeg gikk og mens jeg gikk og pustet og stønnet, så merket jeg at her er jeg kjent...de lange gangene,mennesker i hvite frakker susende forbi på sykler, heisekø,lukta av høyblokka..... Borte,men ikke glemt! |
| Minne fra Gamle Føden |
| Minne fra Hans Petter Fyhn (2010-09-02) Se vedlagt video. Se vedlegg |
| 8april1991 |
| Minne fra Marianne (2010-09-02) Skjærtorsdag og knallblå himmel med varmt påskevær. Min yngste sønn Thomas Johan ble født og som et smykke hang han rundt min hals da vi gikk bort til vinduet høyt oppi i høyblokka. Han ga fra seg sitt første skrik da han så ut på elva langt der nede og det fine været. Nå er han i USA og jeg tenker på hvor rart det er at tiden går så fort :) |
| gastrik bypass operasjon |
| Minne fra vivi sand brevik (2010-09-01) på høyblokka har jeg operert bort mandlene og polyppene som lita jente..vært der i både sorg å glede.. men min største opplevelse var 2 des 2009..da tok jeg gastric bypass operasjon..å det var en endring for livet..livet har blitt så mye lettere,etter en veldig stor vektreduksjon..men jeg tror nok at høyblokka var veldig klar for utskiftning.. mvh vivi. Se vedlegg |
| To små historier om mora mi på Slagenheten |
| Minne fra Rolv Nøtvik Jakobsen (2010-09-01) Heisen var smal og hadde opning på begge sider. Av og til kom det store senger inn, då måtte dei som var i heisen gå ut. Barna synst det var litt fascinerande. Men elles hadde dei ikkje lyst til å bli med på sjukehuset og ta heisen opp til Slagenheten. Slik vi kom til å gjere det med nokre års mellomrom. Første gongen var i 1995, trur eg. Mor mi fekk slag og vart lam i heile sida og hadde vanskeleg for å prate. Etter at ho kom til sjukehuset, vart ho fort friskare og etter at ho kom ut og heim, skriv ho eit lite stykke i Adresseavisen. Overskrifta var henta frå ein song av Jan Eggum: Kor e alle heltar hen? Og mor mi sitt svar på dette spørsmålet i lesarinnlegget var presist: Heltane arbeider på Slagenheten, Høyblokka, Regionssykehuset. Seinare, fleire år seinare, fekk ho eit nytt slag. Denne gongen gikk det ikkje så bra. Då eg var på besøk og ho låg i koma, tenkte eg at det kunne vel ikkje gjere noko skade om eg las frå Salmanes bok når eg først satt der ved senga. Etterkvart som eg las, fann eg ut at svært mange av salmane ikkje var særleg hyggelege. Det var mykje knusing av knoklar og umotivert vald der. Derfor avslutta eg prosjektet om å lese gjennom alle og las heller nokre utvalde salmar om og om igjen. Særleg hugsar eg at salme 131 fekk ny meining i alle høve for meg. Det er den salmen som lyd sånn: Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig, mine øyne er ikke stolte. Jeg gir meg ikke av med slikt som er for stort og underfullt for meg. 2 Nei, jeg har brakt min sjel til ro og gjort den ganske stille, som et lite barn hos sin mor når det har stilt sin tørst; slik er min sjel i meg. Før vi reiste på ferie, song barna alle godnatt-songane dei kunne til farmora si før dei drog: ”Kjære Gud, jeg har det godt” og ”Jeg folder mine hender små”. Heile familien drog til Danmark. Eg gikk med ein lånt mobiltelefon i beltet sånn at eg kunne vite det om mor mi vart dårlegare. Mobiltelefonen datt i do og vart taus. Like taus som mora mi hadde vore altfor lenge no. Ho vart dårlegare og eg drog opp til Trondheim. Då ho døydde, heldt tre av oss rundt ho og las saman salme 23. Etterpå vart det stille og folk på Slagenheten stelte henne og tente eit kvitt lys på nattbordet. Vi kunne sitte på rommet så lenge vi ville og pleiarane kom også innom og satt der. Eg hadde kjøpt ein cd med Haydn sin strykekvartett over Jesus sju ord på korset, som vi spelte på cd-spelaren. No er det ikkje der lenger, det rommet som mor mi døydde i. |
| En epoke er over.. |
| Minne fra Sigurd Smolan (2010-09-01) En epoke er over Høyblokka på St. Olavs Hospital er nå fraflyttet, og 4.juni overtok Helsebygg Midt-Norge bygningsmassen for rensking og riving. Det 53 år gamle bygget har vært nervesenteret i det som blir definert som Sykehuset i Trondheim i nærmere 2 generasjoner, og det rommer skjebner og historikk så det holder. En vesentlig årsak til at byggets daglige funksjoner kunne opprettholdes, var å holde heisene i drift. Her har St. Olavs Hospital vært prisgitt en av de mest fargerike og entusiastiske personligheter som er å oppdrive innen dette fagfelt. Særlig på sommersdagene når temperaturen i maskinrommet nærmet seg 50˚C, var han i sitt ess og klarte å holde anleggene i drift med sitt pågangsmot og fagkunnskap. I visse perioder ble maskinrommet kalt ”Hybelen til Hellevig”, og selv kalte han heisene ”sine babyer”. Kanskje en illustrasjon på at det var det nærmeste han kom et kjærlighetsforhold i Trøndelag. Å inneha en slik allsidig fagkunnskap om heis er få forunt. Fikk han spørsmål om hvorfor må det påkostes eller vedlikeholdes, kom det en belæring om driftregularitet, oppetider og driftsfrekvens som kunne ta pusten av en hver. Han hadde det klart hvor mange heiser som var nødvendig på Fase 1 Nevro-bygget for å få best mulig nytteverdi av hver investert krone. Helsebygg ble ettertrykkelig satt på plass, da de forsøkte å overprøve hans kompetanse. Hele Fase 1 har Hellevig`s bumerke, og det er noe St. Olavs Hospital er glad for i dag. Dessverre har Helsebygg i Fase 2 og det kommende Kunnskapssenter, latt de frie markedskrefter og sparekniven fått råde. Mangel på heiser vil bli ett hett diskusjonstema fremover. Nå er Fase 2 i ordinær drift, og frustrasjon og brukerklager er det en opplever fra heisbrukerne. At ikke Helsebygg har videreført vår entusiasts entydige rapport om heisbehov er nærmest uvirkelig. En hilsen fra gamle kollegaer. Se vedlegg |
| Mitt minne |
| Minne fra Kim Småge (2010-09-01) Du gråter aldri. Tårer tapper energi, og du har ingen kraft igjen. Jeg går fra vinduet til sykesenga, fra sykesenga til vinduet. Setter meg ned, ser på deg. Føler avmakt, raseri. Får lyst til å skjelle ut leger og pleiersker, riste i dem og hyle at det skal ikke være sånn! Fortelle dem at du har hatt din rikelige porsjon av smerte og faenskap, at nå har du rett til et annet liv. Nok penger, nok fritid, være frisk. Få en slags belønning, oppreisning. I stedet ligger du her, med klørne til dauen grafsende rundt luftrøret. Det sitter alltid igjen ei klo etter hver operasjon. Ei klo som vokser, tyner deg, nekter deg luft, som dreper hjernecellene dine. Jeg blir full av hat. Kjenner at ord som rettferdighet og tålmodighet gjør meg rasende. Mamma står foran deg, den flotteste kvinna på jord. Ansiktshuden er mjuk, ryggen er mjuk, blikket søker. Du rører på deg, slår opp øynene, ser deg matt rundt, rekker ut hånda mot den voksne kvinna. Og så forsvinner du inn i søvnen.Og øynene som snur seg mot meg eier ingen bitterhet, de er varme. Vakre. ”Så du at far strakte ut hånda mot meg, Anne Kin?” Noe faller på plass. Kim Småge |
| Bildeserie: Igjennom høyblokka post-mortem |
| Minne fra Andreas R. Sund (2010-08-31) Se bildeserie |
| Om å bli vaksen |
| Minne fra Rolv N. Jakobsen (2010-08-28) Far min fekk sitt andre hjarteinfarkt. Han hadde slutta å røyke. Offisielt. I alle høve så lenge han var på sjukehuset. Eg gikk på gymnaset. Under heile oppveksten min visste eg at det luraste tidspunktet for å be faren min om pengar til kino, bøker eller Airfix, var akkurat då når far min hadde lagt seg på sofaen i stua og var i ferd med å legge vekk pocketboka for å sove middag. Eg spurta, han tok lommeboka ut av baklomma med høgre hand, tok ut ein tikroneseddel eller kanskje to og gav til meg som stod og tok i mot med mi høgre hand. Da eg kom opp på hjarteposten, låg far mi i ei seng i eit firemannsrom. Han hadde kvite sjukehusklær på, men elles lag han som om han skulle sove middag. Eg sa hei, han sa hei, etter ei stund spurte han om eg hadde noko pengar til lesestoff og røyk. Eg tok opp lommeboka frå baklomma og tok ut tjue kronar og gav han sedlane mens han låg der. Akkurat da var det noko som vippa. Og eg tenkte, eller kroppen tenkte, at no er det eg som må ta ansvaret. Frå no av er det kanskje eg som må sørge for at faren min får røyk og at mora mi ikkje får vite om det. Akkurat då vippa det. |
| Det jeg husker best |
| Minne fra Bjørn Erik Hanssen (2010-09-01) Det jeg husker best er – På en måte så er det de lysegrønne veggene. Den dagen husker jeg jævlig godt. Når du kommer til et sånt møte, da er det liksom ett av to. Som å legge ut på en reise. Noe som passerer revy. Et grønt landskap. Barndommens sommereng. Jeg gikk opp trappene, ikke så fort. Det var bare blod i avføringa. Ikke særlig dramatisk, kjøpte salve på apoteket. Jeg var jo i god form ellers, veldig god form, faktisk. Det blødde bare litt, av og til. Men det stoppa ikke. Fastlegen fant ikke helt ut av det. Skulle jeg ha pressa henne hardere? Det fortsatte å blø, etter noen måneder, sjekka de meg på poliklinikken. Trapper da også, korridorer, søtaktig lukt. Det var blitt jævlig vondt. Jeg fikk bedøvelse – hva heter det – du sover - narkose, ja. Så det var akkurat som jeg ikke var der. Opp trappetrinnene Inn på et kontor, med lysegrønne vegger. Det var ei sykesøster der. Vi hilste. Jeg sa hva jeg var kommet for. Det var de prøvene, ikke sant? Hun nikka og henta papirene sine. Og det var noe med måten hun så i papirene på, måten hun bevega seg på, som gjorde at jeg skjønte det. Hun sa: Jeg skal hente legen. Så kom legen inn, i hvit frakk, så klart - og så i papirene, han og. Og det blafra så rart i papirene, - og det var de lysegrønne veggene og han sa, det som jeg visste allerede: Det er nok dessverre ondartet. Noe dundret forbi. Og det var akkurat som et slags ekko i stemmen hans. |