Livet skal leves farlig - |
Minne fra Anne-Grete Bergsland (2010-09-19) Livet er farlig. - Dette skjønte jeg da jeg fikk barn; eventyrlystne barn som var ivrige etter å utforske verden. Eldstemann hadde ikke rukket å bli mer enn 18 måneder før vi hadde vårt første møte med sykehuset – på grunn av mammas symaskin. Spennende greier! Den brummet og durte og jafset i seg stoffet i rasende fart. Dette måtte bare studeres nærmere. Ja, for det kunne jo hende at gutten skulle bli ingeniør når han ble stor, begynne på NTH – og da må man jo kunne noe om sånne maskiner, tenkte kanskje den unge mammaen som lot guttungen klatre opp i fanget sitt for å studere dette vidunderet av en maskin. Men før noen vet ordet av det, kommer en liten, nysgjerrig pekefinger inn under den stampende nålen – og er dermed er det bråstopp på moroa. En liten pekefinger har fått smake nålens ubarmhjertige ferd og må slites løs fra nålens grep med undertråd og overtråd sittende fast i fingeren. Mor og barn er like skremt! Med en hylende unge i sportsvogn, halser mammaen gjennom byen og inn på legevakta. – Det er mulig at hylingen er til så stor sjenanse for resten av den ventende køen av syke og skadete, at det er like godt å få behandlet ungen med det samme. I alle fall forbarmer en sykepleier seg over barnet med en fingertupp der blå tråder stikker ut som om barnet var en stykke sytøy som ventet på å få festet sømmen. Sykepleieren tar fram en saks og et profesjonelt smil. Hva med å trekke ut sytråden som satt fast i fingertuppen og la mamma blåse på og søster bandasjere? Barnet er sikker på at damen har tenkt å klippe av ham fingeren og protesterer høylydt, svært høylydt! Da kommer mammaen til å huske på at hun ikke hadde sett noe til nålen som brukket av i møte med fingeren. Kunne den fortsatt sitte fast inne i fingertuppen? - ’Kanskje dere kunne ta et røntgenbilde?’ foreslår mammaen. Spak nå, for hun ser av sykepleierens blikk at hun må være en uansvarlig mor som utsetter barnet for farlige maskiner. - Og bildet viser faktisk at en blank og fin nålespiss har funnet sin plass i den lille fingertuppen. Her må det opereres og skjæres! Hvem som ble mest svett under det følgende inngrepet er ikke godt å si. Legen og sykepleiere og mammaen hadde i hvert fall en stri jobb med å holde det vettskremte barnet i ro på operasjonsbenken. Men denne legen hadde nok vært ute en vinterdag før, for bak munnbindet kom det nå en beroligende mumling som fikk barnet til å stilne. Så da legen med pinsetten hadde fomlet seg fram til nålehodet inne i den lille, blodige fingertuppen og triumferende viste barnet den frekke nålen, smilte barnet strålende til sin redningsmann og gjorde seg klar til å hoppe ned fra operasjonsbenken og sprinte ut i verden igjen. Og snipp, snapp – så gikk det knapt ett år før vi var der igjen. Men det er en annen historie. – PS. Det ble en svært dugandes kar av gutten, men han begynte aldri på NTH. |