| Julaften |
| Minne fra Ragnhild Brå Varderhaug (2010-09-24) Det er julaften ettermiddag på første halvdel av 70-tallet. Jeg er sykepleierelev og har akkurat kommet på vakt iført min fineste stas for anledningen – ny fin uniform, blå kjole med hvitt forkle og hette. Under hetta henger permanentkrøllene. Ettermiddagsrapporten er mottatt og jeg skal sitte hos en døende pasient på rommet nederst i gangen på A10 i høyblokka. Pasienten, en eldre kvinne på rundt 80 år er liten og vever der hun ligger i senga. Blek. Hun puster ubesværet, av og til høres det nesten ikke at hun puster. Jeg sitter ved siden av senga og holder henne i hånda, stryker henne over hodet, pannen, kinnene av og til. Inne på rommet er det stille. Utenfor på gangen er det mer aktivitet, pasienter, besøkende og ansatte som går frem og tilbake og ønsker god jul. Bare av og til blir jeg var lydene fra gangen, oppmerksomheten er inne i rommet. Hvordan har hun det? På torvet mellom sengeavdelingene er juletreet pyntet og blir er det gang rundt juletreet og julesang. Inne på rommet blir det lengre og lengre opphold mellom hver gang hun trekker pusten. Til slutt blir det helt, helt stille. Et menneske er ikke mer, livet er over. Utenfor rundt juletreet går livet videre, uten at de vet at nettopp nå sluttet et menneske å leve. Kanskje var julesangene de siste hun hørte? |
| Rørende fortelling |
| Skrevet av Barbro Rønning (2010-09-24) Takk for en veldig fin fortelling. Jeg ble helt rørt jeg. |