| Jeg var redd han skulle dø rett foran øynene mine |
| Minne fra Vigdis Nesgård (2010-10-04) Jeg har vært pårørende i mange år. Det har vært mange år med mye bekymring, engstelse og mange sykehusinnleggelser. Møte med helsevesenet har vært godt. Det er mange stjerner i helsesektoren og vi har vært heldige og fått møte mange av dem. Jeg er stolt av å jobbe ved St. Olav og er imponert over alle de dyktige sykepleiere og leger som har vært til uvurderlig hjelp gjennom mange årene. Det er ikke enkelt å stå på sidelinjen å se at mannen din blir stadig sykere. Jeg var ofte redd han skulle dø rett foran øynene mine uten å være i stand til å forhindre det. I den situasjonen var det å få omsorg fra helsepersonell, kolleger, venner og familie av avgjørende betydning for å kunne ”stå han av”. Jeg skrev dagbok, noe som etter hvert ble til boka ”Når hjerte svikter – om livets maratonløp. Her er et utdrag fra boken: Roar ble utredet og resultatet ble en henvisning til Rikshospitalet. Han måtte gjennom svært mange undersøkelser. Spirometri, hjertekateterisering, tannlege og mange, mange flere. Det var mange pasienter i avdelingen og sykepleierne hadde travle dager. Det var ikke vanskelig å se det. Dette var noe helt nytt, og jeg var veldig spent. Jeg ville vite hvilke undersøkelser Roar skulle gjennom, og hva som ventet oss. Roar er mye flinkere til å ta ting som de kommer, selv om han helt sikkert var like spent som meg. Vi fikk en samtale med sykepleier Tina. Hun tok seg god tid til å informere om alle undersøkelsene som han skulle i gjennom. Jeg spurte og grov, og Tina svarte. Dette var et godt møte og det ga meg stor trygghet. Stor takk til sykepleier Tina. Hun er et forbilde for hvordan helsepersonell skal møte pasient og pårørende, og hun har skjønt hvordan alle kjerneverdiene skal omsettes i den praktiske hverdagen. |