| Døv fødsel på taket |
| Minne fra Fra minneboka på Føden (2010-10-31) Så var det hun som kom med helikopter og fødte straks etter på "taket". Det var greit å føde, men hun hadde ikke fått med seg noe av det som ble sagt. Ingen hadde tenkt på å hjelpe henne med å ta av de digre, grønne øreklokkene som hun fikk på til helikopterturen. (Fra minneboka på føden) |
| Slitsomme dager på barsel |
| Minne fra Fra minneboka på Føden (2010-10-31) Jeg syntes det var nokså slitsomt å være på barselavdelingen ved St.Olavs. Vi var tre på rommet, de andre fikk mye besøk inne, og på taket utenfor hekket det skrikende og skrålende måker som holdt meg våken natt og dag. På grunn av varmen ute måtte vi ha opp vinduene. Det var også midt i ferieavviklingen, og mye ukjent personale. Av positive ting må jeg si at jeg fikk veldig fin hjelp av to pleiere i forbindelse med ammevansker, og er ellers fornøyd med oppholdet. (Fra minneboka på Føden) |
| Bomtur |
| Minne fra Fra minneboka på Føden (2010-10-31) Mai, 2002: Det ringer en mann og sier noe gebrokkent at "nå har vi tenkt å komme" Spør standardspørsmålet om hvor lenge det er mellom riene. "Ca 7 min". Så da svarer jeg at det er vel noe i tidligste laget, de kan vel vente til riene blir regelmessige og med 5 min. pause. Så svarer den vordende far: "Jeg er lege selv og har undersøkt henn og jeg tror at mormunnen er 8cm og at cervixkanten kjennes noe tykk. Men det er første gangen jeg undersøker en gravid, så jeg kan ta feil!" Vel, 8cm og bosatt på Ranheim, jeg sa de måtte komme. De kom, mormunnen kan ikke nåes, uregelmessige rier, og så dro de hjem. (Rett skal være rett, de kom tilbake og fødte på natta) Fra minneboka på Fødeavdelinga St.Olav |
| Nattevakt desember 1999 |
| Minne fra Fra minneboka på Føden (2010-10-31) B. var med på en hastesectio der indikasjonen var langvarig vannavgang, premature rier og seteleie. Når hun skal skrive papirer etterpå vil hun svært gjerne ha hjelp. V. ofrer seg og starter skriving i protokollen. Så dukker spørsmålet opp: "Var dette 1. eller 2. bakhode? Nei, forresten, det var jo baksete!" Deretter kommer dr.O og vil diktere operasjonsbeskrivelsen. Hun spør om hun kan få viktige papirer som journalnotater og slik, og tar med en bunke papirer. Deriblant oppskriften på Flekkefjordkake. Det ble en nyydelig operasjonsbeskrivelse! |
| Medisinstudent på Føden |
| Minne fra Jordmor på Gamle Føden 1996-2006 (2010-10-28) Jeg husker at det var en mannlig medesinstudent som skulle være med på en fødsel. Studenten lurte på om han kunne dra hjem og om jeg heller kunne ringe ham når det begynte å nærme seg fødsel. Da sa jeg til ham at, "Nei, noen ganger så går det så fort at jeg ikke en gang kan tenke på å ta opp telefonen". Småsnurt måtte derfor studenten henge på meg som et slips resten av dagen. Så fikk vi beksjed om at det var fødsel på gang. I det vi går inn på fødestua kommer den fødende kvinnen mot oss og da ser vi at barnet er på vei ut mellom bena hennes, og jeg rekker ikke mer enn å hive meg ned for å ta i mot barnet før det detter i bakken. Det ble en noe mer ydmyk student som fulgte med meg resten av den dagen... |
| Gode tider i 7.etasje |
| Minne fra Kristin K (2010-10-28) Tidligere jobbet jeg i 7.etg. i Høyblokka. Der var vi 3 sekretærer som hadde skrivestue i det som en gang hadde vært et pasientrom og maskinene våre sto plassert inntil veggen, mens på midten av rommet sto det skap og skuffer til oppbevaring. Det som imidlertid var det flotteste med rommet var en fantastisk utsikt over Byåsen og ned mot Nidelva. Jeg husker at vi på rommet i tillegg til en del andre på avdelingen samlet oss rett etter lunsj til 5 minutters trim med litt strekking og bøying. Særlig når det var sol ute var det fantastisk å stå der å se på utsikten og bøye og tøye. Vi hadde musikk til trimmen også - den samme kassetten spilte vi hver eneste dag. Når jeg tenker tilbake savner jeg utsikten fra rommet vårt i 7.etg. Heldigvis har jeg kontakt med de to andre fremdeles. (Gjengitt etter et muntlig intervju) |
| To små historier fra Gamle Føden |
| Minne fra Jordmor på Gamle Føden 1996-2006 (2010-10-28) Fødselen var i gang og den myndige jordmora dro ut på gangen for å finne far. Mannen hun dro inn på fødestua protesterte høylytt, men jordmor ville ikke høre. Det viste seg at mannen var drosjesjåfør... Riene hadde begynt plutselig og mor var dratt i forveien til sykehuset. Fødselen gikk fortere enn forventet, og etter en kort stund var ungen ute. Mor ville varsle far og ba jordmor ringe til far og si at nå var ungen kommet. Mor ga nummeret til jordmor, men da jordmor ringte fikk hun ikke svar, og måtte legge igjen den lykkelige nyheten på telefonsvareren: "Gratulerer, du er blitt far!". Da jordmor kom tilbake til moren som ennå lå på fødestua viste det seg: Nummeret hun hadde gitt jordmora var feil. Tenk på mannen som fra en telefonbeskjed ut av det blå var blitt far - tro hvordan han forklarte det for kjæresten.... (Historiene er nedskrevet etter et muntlig intervju) |
| JEG HØRER IKKE TIL HER |
| Minne fra Kathrine Skretting (2010-10-28) Datteren min var til utredning for et mageproblem. Vi visste ikke hva som feilte henne. Jeg fulgte barnet gjennom lange ganger, opp trapper, inn og ut av heiser. Syke folk overalt. De syke beveget seg sakte. De var støttet til gåstoler og koplet til flasker med væske og gummislanger. De syke pustet uregelmessig bak skjermbrett, de skalv på hendene, de hadde bleike ansikter med tomme blikk. Jeg var livredd, der jeg gikk og holdt datteren min i hånden. Jeg passerte en glassrute og registrerte at noe hadde skjedd med ganglaget mitt. Aldri var jeg rettere i ryggen, aldri var skrittene mine mer spretne og livskraftige, aldri har jeg sett mer målbevisst ut. JEG HØRER IKKE TIL HER! Sjelden har jeg møtt min egen dødsangst så sterkt som i korridorene i Høyblokka. |
| Gamle A4 |
| Minne fra kari Melby (2010-10-27) Jeg begynte å jobbe på kirA4 i 1975. Søater Elinor var " mor " og avdelingssykepleier og hun tok godt vare på alle som kom til avdelingen, både sykepleiere, pasienter og pårørende. Elinor gikk i sin NKSuniform med stivabelte og tupert hår under hetta. Legene på avdelingen fikk alltid nyte godt av hennes omtanke. Hun visste råd da Skaanes og Teigum kom med sin hypokafemi hver morgen. Hver tirsdag hadde hun senvakt for da var det " bladdag ", som Kibsgaard kalte det. Husk, det kom nye ukeblad på tirsdag i den tiden. Vi gikk rundturnus i den tiden med 7 ( syv ) nattevakter i strekk hver 6 ( sjette ) uke! Det var ikke lett å holde seg våken natt etter natt i en hel uke, men gamle nattoversøster Agnes hadde hjerte for oss og hjalp oss så godt hun kunne. Da det led ut i de små timer sendte vi appelsiner i rørposten til porten og vi fikk avisa tidlig, tidlig i retur til avdelingen. Martin var sjeriffen om natta. Vi var med han da vi måtte kjøre ned i kjelleren til det rommet langt borti gangen der nøkkelen låg oppå dørkarmen. Han skremte en hjelpepleier til gangs en natt nedi der. Fy på seg! Og jo flere rom vi hadde stelt før kl 06 jo " bedre sykeleiere " var vi. Jeg lærte mye av søster Elinor og Erichsen og Fortun og Axel Sanderud. |
| Blindtarmen som forsvant |
| Minne fra Lillian Johanne Skomakerstuen (2010-10-27) Ble frastjålet en sprukken blindtarm der for mange år sia :-)fikk jo den derre `likeglad `sprøyta..så da var det jo likegreit,kan man si:-) ikke har jeg savna den heller :-) |
| min logg |
| Minne fra Pål Bøysen (2010-10-27) Min logg. RIT. Høyblokka. 1967- 2010. Ca. 1975. Benbrudd i underarmen etter akebrett ulykke. Ca. 1981. Benbrudd i hånda etter mitt livs eneste slåsskamp hvor jeg slo til en som var i en annen gjeng på Rosenborg. Typisk brudd som kommer om du ikke knytter neven hardt nok i øyeblikket den treffer. Jeg prøvde å lyve på meg en annen årsak men legen trudde ikke på det. Ca. 1983. Benbrudd i overarma etter møtet med vantet i Leangen ishall. Debutkamp på A- laget til Rosenborg hockey. I andre skiftet fikk jeg ei takling. Så ikke at han kom. Mellom albue og skulderbeskytter var det en glippe og der traff armen vantkanten. ” Kom dæ opp no da Pål” ropt fader`n fra tribunen. Fikk likegladsprøyte og jeg mener å huske at jeg flørtet å var veldig morsom med sykesøstrene, men det var sikkert bare vas. Tung gips fra skulder til hånd i seks uker. Ca. 1988. Jeg jobbet på Østmarka psykiatriske som hadde en pasient lagt inn på sykehuset med prostataproblemer. Jeg måtte sitte ved senga hans en hel natt. Tunge greier og i korridorene var det fullt av pasienter som lå i sengene sine. CA. 1994. Gallestein. ”Fat, female, fourty” fikk jeg høre var blant flertallet med denne diagnosen. Jeg var tynn, mann, snart tredve. Endoskopisk gastroskopi som betyr å få tredd en slange ned i gapet er noe av det mest ubehagelige jeg har opplevd. Steinene ble sprengt med elektriske støt. Så ville de fjerne galleblæra mi. Jeg nektet og mente den hadde god grunn til å være der. En dag kom det en afrikansk lege i veldig hvit frakk inn på rommet. Han sa jeg burde beholde blæra og jeg tok dette som et klart tegn. Jeg har den fortsatt og har ikke vært plaget siden . Gallestein er også kalt grublestein, noe som passer veldig bra til meg som har vridd hjernen mange ganger for å prøve å finne på lur kunst. År 2000. Min sønn ble født etter å ha tilbrakt hele natta der. Mora brukte en beholder med lystgass men ungen ville ikke ut. Til slutt sto det et helt fotballag der med jordmødre, sykesøstre og leger som sto der å stirra på hun som prøvde å presse den ut. Da min kjære ikke greide mer var det en tøff kvinnelig lege som sa; ”Dette er ikke noe tidspunkt å gråte på ” Jeg ble veldig provosert. Vår sønn måtte ha keisersnitt for å komme seg ut og etter en lang natt uten søvn og med lite mat var jeg ikke høy i hatten der jeg ventet utenfor operasjonsalen i en eller annen etasje i høyblokka. 2010. Jeg jobber i dag på ReMida som er et senter for kreativ gjenbruk. På jakt etter fine deler gikk jeg sammen med en kollega inn i bygget før rivingsprosessen hadde kommet i full gang. Adrenalinet steg og galleblæra mi pumpet ut syre for å fordøye en noe kraftig lunsj. Strømmen var tatt men det var lys i heisene som fortsatt virket. Vi gikk inn i kjelleren med hodelykt på arbeidshjelmen hvor tv- serien ”riket” ble et selvfølgelig tema. Dråpetellere, stativ til blodprøver, stetoskop, lysbord til røntgen var noe av det vi fikk med oss. ” Mor , mor ! ” sa vi med dansk pipestemme og vi så klart for oss mange rare historier fra dette bygget. Og hviken jobb det blir å rive all skiten tenkte vi og. Med strenge krav om kildesortering er det fint å tenke på at ikke bare de små delene vi plukket med oss får videre liv, men at all betongen blir fyllmasse, armeringsjernet blir smeltet om å blir grunnlag til nye byggeprosjekter med rom for flere historier å fortelle. |
| gleder meg! |
| Minne fra No Age (2010-10-27) Gleder meg til høyblokka er borte om en tre-fire måneder! |
| kroppens minner |
| Minne fra Anita Hammer via Gunnar (2010-10-25) Ground zero for kroppens minner om seg selv en blindtram en sene et ben i strekk og sukket når noen blir født |
| Uketjeneste |
| Minne fra Øyvind Nygaard (2010-10-18) Uketjenestene ved St Olav har gjennom medisinstudiet ved NTNU vært en sentral arena for læring. Uketjenester er praksisuker ved de ulike avdelingene hvor man som student har fått anledning til å møte pasienter ved de ulike avdelingene på høyblokka. Gjennom flere års studier har dermed høyblokka vært en svært viktig arena for læring og refleksjoner, og minnene herfra er mange og kjærkomne. |
| Mitt første barn |
| Minne fra Mirjam Dahl Bergsland (2010-10-16) I 1992 fødte jeg mitt første barn, 22 år gammel. Svangerskapet hadde vært turbulent med rier fra 4 måned. Jeg var innlagt på fødeavdelingen i flere omganger. Ved siden av meg lå rutinerte andre og tredje gangs fødende og strikket nydelige babyplagg i rosa og lyseblått. Jeg kunne ikke strikke, men fikk på et eller annet vis til å strikke små lapper som etter hvert skulle bli et lappeteppe til babyen min. Totalt 82 lapper ble til i sykehussenga. Siden jeg hadde mye rier under svangerskapet og legene trodde fødselen skulle starte før tiden, gjorde jeg tidlig klar en koffert med alt det nødvendige til fødsel. Men på grunn av falsk alarm ved flere anledninger, ble kofferten stadig vekk tømt for innhold. Da fødselen virkelig startet var kofferten tom! Jeg fødte en nydelig gutt på 4 kg uten smertestillende og helt uten smerter. Jeg ble trillet inn på barselavdelingen på et rom med 3 andre nybakte mødre. Kvelden kom og jeg fikk beskjed om at sønnen min ville bli trillet inn i løpet av natten for å bli ammet. Jeg husker jeg lå og ventet i det uendelige. De andre mødrene sov tungt og en av dem snorket. Jeg kunne ikke fatte at det gikk an! Hvordan var det mulig å sove når man hadde født et barn, når et så stort mirakel hadde skjedd? Timene sneglet av gårde, men omsider trillet de han inn. Han var våken akkurat som jeg. Jeg husker at jeg tenkte at han også hadde vært våken og lengtet etter meg. Øynene så ut som svarte lykter i det mørke rommet og de små fingrene krafset på den nakne huden min. Jeg tenkte at større enn dette kunne ingenting noen gang bli. |
| Blindtarm |
| Minne fra Mari-Ann Letnes (2010-10-12) Hei, Jeg husker veldig godt den første gangen jeg var på sykehus. Jeg var 17 år og hadde gått i flere dager med vondt i magen og nå var det så vondt at jeg måtte til legen, legen trykket på magen og spurte om det gjorde vondere når han trykte på navlen og slapp fort ut enn når han ikke gjorde noe. Svaret var at naveltrykkingen var veldig vond. Jeg ble sendt ned til RIT med et innleggelsespapir i hånden. Jeg hadde god tid og dro hjem for å pakke bag som jeg skulle ha med meg på sykehuset. Som sagt hadde jeg aldri vært der før og viste ikke mye om hvordan det var å være på sykehus, dette var mitt på sommeren to dager før St. hans og været var strålende. Dette gjorde at jeg med mitt naive forhold til sykehusopphold pakket med meg bikinien, man vet jo aldri når man får tid til å sitte på verandaen og sole seg litt. Jeg trodde jeg skulle på hotell… noe soling på verandaen ble det ikke noe av, men blindtarmen ble operert ut og når jeg rundet 18 år i sykesenga på RIT så hadde jeg innsett at selv om Høyblokka kan ligne på et hotell er det stor forskjell på Royal Garden og sykehuset på godt og vondt... |
| Kafe |
| Minne fra arne christian ellingsen (2010-10-09) Var innlagt på gamle Hud avdelingen flere ganger på 90 tallet. Gikk jeg gjennom tunnelene for å komme til høyblokka for å kjøpe middag på kafen hver dag som var dagens høydepunkt:P |
| Da høyblokka kom |
| Minne fra Greta Hjertø (2010-10-07) Høyblokka er 53 år, jeg er 65. Da var jeg sandelig 12 år da den ble bygd. Vi bodde i Udbyes gt. 3 i 6.etg og så den reise seg. Mamman min var sykepleier og fikk sin arbeidsplass der. Blandt annet i Mottagelsen i kjellerens skumle irrganger. Når hun skulle på jobb kunne vi følge henne - på med uniformen, den fine med kjole, hvitt forkle og belte i livet, hastende over "jordet", alt for sent ute. Men vi visste hvor hun var. Vi hadde vært på besøk, en gang på til og med på juleaften da hun hadde vakt og måtte jobbe. |
| B5,B6,A5 |
| Minne fra Tor Olav Langjord (2010-10-07) Hallo Ja her har jeg gjort mine opperasjoner på 70 og 80 tallet. |
| Barna på B5 i 1964 |
| Minne fra Greta Hjertø (2010-10-07) Sommeren 1964 var jeg 18 år og vaskehjelp på barneavdelingen B5 i høyblokka. Dette er noe jeg husker: Den gangen trodde man at små barn ikke hadde godt av å få besøk av foreldrene sine når de lå på sykehus. "De blir så urolige" mente legene. Så besøk var forbudt. På B5 var det saler med småbarn med hofteledsdysplasi som lå der gipset i flere måneder. Uten å treffe mamma. Og mamma, hvis hun var heldig fikk kanskje kikke på dem gjennom den lille gluggen i døra. Kanskje. Men barna ble jo veldig rolige av dette,iallefall etter en stund. Kanskje vi ville sagt apatiske? Jeg tenker mye hva dette gjorde med barna - og foreldrene, har noen forsket på det? De større barna fikk besøk, men bare i visitt-tiden. Jeg stod inne på tøy rommet en dag og brettet bleier. Da opplevde jeg en liten fyr på 7 år som sprang rastløs frem og tilbake i korridoren i den timen visitt-tiden varte. Frem til utgangsdøren - tilbake, frem til utgangsdøren. "Hu må kom!" Han ventet på mamma. 5 minutter før visitt-tiden var over, kom mamma, klaprende på høye heler, nedlesset i handleposer. Da han så henne satte han i et høyt vræl, slo hendene for øynene og for hylende inn i rommet og kastet seg i sengen. "Hvis det er sånn du reagerer når jeg kommer, så gidder jeg ikke besøke deg mer" sa mamman. Barn på sykehus har det bedre nå? |