| min logg |
| Minne fra Pål Bøysen (2010-10-27) Min logg. RIT. Høyblokka. 1967- 2010. Ca. 1975. Benbrudd i underarmen etter akebrett ulykke. Ca. 1981. Benbrudd i hånda etter mitt livs eneste slåsskamp hvor jeg slo til en som var i en annen gjeng på Rosenborg. Typisk brudd som kommer om du ikke knytter neven hardt nok i øyeblikket den treffer. Jeg prøvde å lyve på meg en annen årsak men legen trudde ikke på det. Ca. 1983. Benbrudd i overarma etter møtet med vantet i Leangen ishall. Debutkamp på A- laget til Rosenborg hockey. I andre skiftet fikk jeg ei takling. Så ikke at han kom. Mellom albue og skulderbeskytter var det en glippe og der traff armen vantkanten. ” Kom dæ opp no da Pål” ropt fader`n fra tribunen. Fikk likegladsprøyte og jeg mener å huske at jeg flørtet å var veldig morsom med sykesøstrene, men det var sikkert bare vas. Tung gips fra skulder til hånd i seks uker. Ca. 1988. Jeg jobbet på Østmarka psykiatriske som hadde en pasient lagt inn på sykehuset med prostataproblemer. Jeg måtte sitte ved senga hans en hel natt. Tunge greier og i korridorene var det fullt av pasienter som lå i sengene sine. CA. 1994. Gallestein. ”Fat, female, fourty” fikk jeg høre var blant flertallet med denne diagnosen. Jeg var tynn, mann, snart tredve. Endoskopisk gastroskopi som betyr å få tredd en slange ned i gapet er noe av det mest ubehagelige jeg har opplevd. Steinene ble sprengt med elektriske støt. Så ville de fjerne galleblæra mi. Jeg nektet og mente den hadde god grunn til å være der. En dag kom det en afrikansk lege i veldig hvit frakk inn på rommet. Han sa jeg burde beholde blæra og jeg tok dette som et klart tegn. Jeg har den fortsatt og har ikke vært plaget siden . Gallestein er også kalt grublestein, noe som passer veldig bra til meg som har vridd hjernen mange ganger for å prøve å finne på lur kunst. År 2000. Min sønn ble født etter å ha tilbrakt hele natta der. Mora brukte en beholder med lystgass men ungen ville ikke ut. Til slutt sto det et helt fotballag der med jordmødre, sykesøstre og leger som sto der å stirra på hun som prøvde å presse den ut. Da min kjære ikke greide mer var det en tøff kvinnelig lege som sa; ”Dette er ikke noe tidspunkt å gråte på ” Jeg ble veldig provosert. Vår sønn måtte ha keisersnitt for å komme seg ut og etter en lang natt uten søvn og med lite mat var jeg ikke høy i hatten der jeg ventet utenfor operasjonsalen i en eller annen etasje i høyblokka. 2010. Jeg jobber i dag på ReMida som er et senter for kreativ gjenbruk. På jakt etter fine deler gikk jeg sammen med en kollega inn i bygget før rivingsprosessen hadde kommet i full gang. Adrenalinet steg og galleblæra mi pumpet ut syre for å fordøye en noe kraftig lunsj. Strømmen var tatt men det var lys i heisene som fortsatt virket. Vi gikk inn i kjelleren med hodelykt på arbeidshjelmen hvor tv- serien ”riket” ble et selvfølgelig tema. Dråpetellere, stativ til blodprøver, stetoskop, lysbord til røntgen var noe av det vi fikk med oss. ” Mor , mor ! ” sa vi med dansk pipestemme og vi så klart for oss mange rare historier fra dette bygget. Og hviken jobb det blir å rive all skiten tenkte vi og. Med strenge krav om kildesortering er det fint å tenke på at ikke bare de små delene vi plukket med oss får videre liv, men at all betongen blir fyllmasse, armeringsjernet blir smeltet om å blir grunnlag til nye byggeprosjekter med rom for flere historier å fortelle. |