| oppvåkning |
| Minne fra Tale Næss (2010-09-24) Jeg ligger i en sekk med bomull. Det er et hull på midten. Grønne rygger krummer seg over det. Over en lang revne. De har instrumenter i hendene. Det holder på med noe der inne. Det er inne i meg de holder på. Jeg forsøker å løfte hode. Reise meg opp. En hånd tvinger meg tilbake på senga og så presses noe foran ansiktet mitt. Det søtt og tørt og så blir jeg borte igjen. Når jeg våkner, tror jeg at jeg kan kjenne hendene mine. Lakenene mot fingertuppene. Jeg forsøker å åpne øynene, men det går ikke. Jeg forsøker å bevege fingrene, men det går ikke. Jeg forsøker å åpne munnen, men det går ikke. - Løft handa, sier en stemme og jeg prøver. - Løft den venstre handa, sier en stemme, og jeg prøver. Stemmen ber om den venstre så om den høyre igjen og jeg prøver, men det går ikke. Jeg vil si noe. Jeg vil rope at jeg hører henne. Jeg vil åpne øynene. Jeg vil bort derfra. Et øyeblikk er jeg sikker på at jeg er død, men så glir øynene opp og etter en stund lystrer kroppen meg. Jeg kan bøye fingrene, knærne, sette meg opp. Etter noen dager kan jeg spise, dra på leirskole, sykle til skolen. Jeg hører aldri om opperasjonen var vellykket. Om de faktisk fjernet den blindtarmen. Men det er fortsatt rart, at jeg våknet, midt under oprasjonen, mens noen var inni meg og at jeg visste det med hode mitt, men ikke kunne føle en ting. |