| kjære fru høyblokk |
| Minne fra ellen foyn bruun (2010-09-27) I dag var jeg på mammografiscreening for første gang i mitt liv. På veien gikk jeg forbi høyblokka som har betydd så mye i Trondheimsborgernes historie. Som midlertidig innflytter er jeg ikke en del av denne historien, men i dag opplevde jeg likevel å få ta del i høyblokka post mortem. Rivingen er i full gang. Støvskyen står rundt den enorme grå bygningen. Arbeidere med vannslanger holder det verste støvet i skjakk. Vann og støv. Tomme vinduer, hule rom. Stemningen er drømmeaktig av forfall, mur og voldsomme maskiner. Gjennom gittergjerder kan man kikke inn på tomme, tørre murrom. Jeg ser for meg filmen Stalker og liknende drømmeuniverser. Insception er et annet univers jeg gjenkjenner. Noe i mitt indre føler seg som en del av denne prosessen av forfall og tilintetgjørelse. Bilder fra en fellesmenneskelig kollektiv hule kanskje. Når jeg kommer frem til mammografiscreeningen går jeg forbi et vindu hvor jeg ser inn på flere løshoder med parykker. Det er frisørsalongen og jeg får et øyeblikks angst for om jeg kan ha kreft og skal komme til å bruke en sånn parykk. Damene som undersøker meg er vennlige, men de presser brystene mine hardt i maskinen. Det gjør litt vondt, og jeg trøster meg med at dette er nok godt og grundig. På veien vekk fra øya ser jeg en enslig arbeider høyt oppe i et av høyblokkas tomme vinduer. For en utsikt han har derfra, tenker jeg. Trondheim for dine føtter. Solen skinner kaldt i septemberværet. Fjorden ligger klar og blå i det fjerne, mens fru høyblokk møter tilintetgjørelsen med verdighet. |