| Kreftomsorg i hele Høyblokka |
| Minne fra Marie Aakre (2010-11-25) Høyblokka ga oss muligheten til å løpe inn til leger på anestesien rett bortmed heisene. Vi gikk inn i auditoriet og var med på undervisning. Vi satt sammen med pasientene på en liten sofa utafor B2 og dingla med infusjonsstativet mens de hadde cellegift, og satt og prata og gråt. Folk kom og gikk til auditoriet overalt og vi var ikke tilstrekkelig opptatt av den skjermingen som vi krever nå, men vi levde der - vi satt og prøvde parykker der og... snakka om vanskelige ting der og... Så løp vi ned på intensiven og fulgte pasienter som måtte legge inn smertebehandlingskatetere for å få god nok smertebehandling. Så hadde vi en poliklinisk virksomhet oppe i tiende etasje på tiende øst og det var også i samme huset. Vi hadde på en måte alt i Høyblokka - inkludert kulverten i kjelleren hvor portørene sto og vi fant telefon på veggen når callingen peip. Og vi kjørte de døende bort under patologen og vi la nye typer tepper på sengene og gjorde det mere verdig når folk døde. Jeg husker jeg sprang ned på anestesien og spurte "hvor er han Leif hen?". For jeg jobba med en pasient, ei ung dame, og jeg husker disse personene kjempegodt alle sammen, med så intraktabel smerteopplevelse at jeg måtte få doktoren til å komme en gang til og jeg måtte ha en ekspert. Jeg spurte ikke den på posten heller om jeg kunne gjøre det. Vi levde tverrfaglig, vi stolte på hverandres skjønn, og vi henta hverandre for å drøfte og gjennomdrøfte ting spontant. Det var en veldig åpenhet for disse tversgående avhengighetene for å hjelpe mennesker i ulike faser av kreftprosessene. Transkribert fra et muntlig intervju 18.11.2010 |
| Juletre og korridorpasientar |
| Minne fra Oddny Mogset (2010-11-25) Da eg kom på vakt 2. januar eit år, låg det 9 pasientar på gangen. Så ringte dei frå mottakelesen at nummer 10 vart sendt opp. Han måtte få plassen midt i korridoren der juletreet sto. Det var ikkje tid til å ta av pynten. Vi la eit laken på golvet, bikka juletreet ned på det, pakka det inn og dro det ut på balkongen. Der fekk det ligge til det vart tid til å plukke av pynten. Dermed var jula slutt på A9. |
| Frisørsalongen-forlatt |
| Minne fra Fru Høyblokk (2010-11-25) Fineste utsikten og beste hårstellet på jord ! Se vedlegg |
| Svingtrappa |
| Minne fra Oddny Mogstad (2010-11-25) Sommaren 1959 da høgblokka var under bygging, blei vi invitert til å sjå korleis innreinga i vår avdekling skulle bli. Vi gikk opp svingtrappa i sørenden til 4. etasje. Svingtrappa hadde ikkje gelender. Eg har høgdeskrekk. Da vi skulle ned, måtte eg snike meg langs indre veggen og sjå rett i den. Lettelsen var stor da eg nådde 1.etasje. |
| "Samarbeid" før røykeloven |
| Minne fra Inggard Lereim (2010-11-25) Tidligere røkte svært mange av de ansatte i helsevesenet. Dette omfattet alle yrkesgrupper. Røyken sto stinn på vaktrom,kontor og enkelte pasientrom(avsatt for røykere).Om fremtidens arkeologer skulle ha undersøkt malingen på vakrommenes vegger ville de ha funnet konserverte lag med gulbrun nikotin mellom alle malingslag. Enkelte leger røkte også når de var i pasientkontakt,enten det var på poliklinikken eller når de gikk visitt. En lege hadde ofte med seg sigaretten under visitten. Han tok et dypt drag før første sengs visitt,la sigaretten på vasken,kikket på pasientens journal og kurve før han igjen tok en tur bort til vasken for ta et "magadrag" på sigaretten. En dame i en seng var så pratsom at legen ikke ville rekke et nytt drag til før sigaretten sluknet.Han henvendte seg da til en sykepeier han visste røkte selv:"Søster -kan ikke De ta et drag av sigaretten så den ikke slukner,denne pasienten er så pratsom og jeg har ikke flere fyrstikker igjen.". Sykepleieren var skikkelig røyksugen og dro til så sigaretten ble nesten brukt opp. Da legen så dette sa han:"Takk søster,det holder men det er 2 pasienter igjen på dette rommet. Legg fra Dem sigaretten så jeg kommer gjennom visitten med nikotinen i behold". Kommentar:Vi får være glad for tidligere helseminister Høybråthens røykelov. |
| Modig liv |
| Minne fra Marie Aakre (2010-11-25) Det var en ung mann som vi hadde holdt på med cellegiftbehandling periodevis i flere år, og vi skjønte at det gikk dårlig. Jeg husker han kom inn i korridoren på B2 nesten med skjorta bretta opp og armen utrakt og sa så non-verbalt "jeg bare kobler meg på så jeg får overstått en kur til". Og så satt vi på vaktrommet og drøfta blodprøvesvar og røntgenbildesvar og innså at svulster og spredning hadde utvikla seg voldsomt siden forrige kur. Så satt vi der og bestemte oss for at nå går vi inn og snakker med ham om at det ikke er hensiktsmessig å fortsette. Da hadde vi en overlege som var veldig god på den type samtaler, og jeg glemmer ikke den samtalen. Nå, sa vi, tenker vi at vi tar kontakt med barna dine som gikk i småbarnsskolen og så ber vi dem om å komme hit sammen med kona di og så snakker vi alle sammen. Og jeg husker de ungene som kom opp igjennom korridoren og så hengte vi en lapp på døra om at dem skulle få være i fred et par-tre timer. Da barna og kona gikk så fortalte han etterpå at han hadde hatt den ene gutten sin oppe i armkroken i senga et par timer og takka han for at han var en så flink og flott gutt og ønska han gode råd for framtida og at han ikke hadde noe ansvar for det som skjedde og på en måte forberedte ungene på et farvel. Det var det verste han hadde gjort og vi sto på gangen å gråt vi som ansatte og skjønte at dette er modig liv - dette er sterkt liv! Transkribert fra et muntlig intervju 18.11.2010 |
| Hemmelig forelsket |
| Minne fra Rolf (2010-11-22) Det var i de dager jeg hadde sommerjobb på ortopedens skrivestue, hvor bunkene med journaler tårnet seg opp rundt oss, bokstavelig talt som vegger. Men vi skrev til vi blødde fra fingrene og hallusinerte frakturer, fotsår, ortoser og artroser. Vel, nesten, ihvertfall. På mirakuløst vis klarte vi uansett å pløye oss gjennom tre måneders polikliniske notater på en sommer. Kaffepausa klokka to og trivelige kollegaer gjorde at man tross alt kom seg velberget gjennom dagene! Men det som virkelig holdt motet mitt oppe var enhver anledning, reell eller fiktiv, til å ta med en journal og levere den på en avdeling hvor den var ønsket. Og siden vi til tider hadde liggende ganske store mengder journaler, så var ikke dette helt sjeldent. For da kanskje jeg fikk et glimt av HENNE. Jenta som gikk rundt i høyblokka med vasketralla og holdt gulvene rene. Hun jeg var hemmelig forelska i. Den nydelige søte stille sjenerte pønkerjenta som sparket mer liv i hjertet mitt enn ti hjertestartere. Kanskje smilte vi såvidt til hverandre, i skjul, hemmelig og sjenert. Jeg tok aldri heisen, men gikk de lange trappene, opp og ned. Det var der det var størst sjanse for å møte henne. En eneste gang møttes vi i gamle kantina og spiste lunsj sammen. Helga før hadde vi møttes på en fest, så vi turde nesten å snakke med hverandre. Det ble en stille lunsj, for begge satt nok og ventet på at den andre skulle si noe, men fint var det likevel. Det ble ikke så mye mer mellom oss, men vi smiler fortsatt til hverandre hvis vi tilfeldigvis møtes på gata, og kanskje vi til og med drister oss til et lite 'hei'. Og dermed våkner minnet om de dagene til liv igjen et lite øyeblikk, og for meg er det i hvert fall et fint minne. |
| Lyst på en kakebit ? |
| Minne fra Fru Høyblokk (2010-11-18) En kakeskulptur fra siste møte i Auditoriet: Riveallmøtet 28 mai 2010. Se vedlegg |
| Høyblokka tur -retur |
| Minne fra Arne Espelund (2010-11-18) I 1975 ble det min tur. Høyre hofte var utslitt, og det var bare ortopedi med skifte av leddet som kunne gi meg tilbake et godt liv. Det førte meg til St.Olavs hospital. der jeg gikk gjennom hele prosedyren med anestesi og operasjon. Jeg ble sendt heim etter få dager, med en mellomlanding på Reumatismesykehuset for rehabilitering. I et døgn eller to var jeg også korridorpasient, uten at jeg tok skade av det. Men bak slike tørre journaldata er det en hel historie. En vond hofte hadde jeg visst i et år eller så. Allikevel greide min Ilse å overtale meg til å bli med på fottur til Island. I august gikk vi i ei lita uke på ”Laugavegur” fra Landmannalaugar til Thorsmörk, som gruppe arrangert av Den norske turistforening i samarbeid med den islandske søsterforeningen og med en islandsk turleder. Jeg hadde heldigvis med meg to stokker, som det ble god bruk for. Stort sett var jeg bakerst i gruppa av 16 personer, men jeg hang da med. Verst var det i unnabakker. Dagsmarsjene var gjerne på bortimot 6 timer. Turisthyttene på Island kan ha luksus i form av vannklosett og sentralvarme (når det er en varm kilde i nærheten), men ved til oppvarming og proviantlager mangler. Så vi bar med oss egen mat, sovepose og godt med klær. Hvert gram telte. Landskapet var utrolig variert. Vi startet med å bade i varm kilde, passerte gjennom område med hraun (lava i store blokker), forbi varm kilde med utfelling av svovel, over snøbre, krysset elver og trange juv, og kom fram til det smilende landskapet ved Thorsmörk, der plakater advarte mot å krysse elva. ”Tåler motoren din vann?” ”Ikke stol på at den veien noen brukte i går er farbar”. ”Ha på deg fargerike klær!” (underforstått: så vi har håp om å finne deg). Turen foregikk i august, og i november ble jeg taua inn til Høyblokka. Oppholdet var godt forberedt: Jeg hadde med meg munnharpe, som det er plass til i nattbordet. Munnharpa var smidd av kommuneingeniøren i Bykle. Jeg fortalte om hvorfor jeg ville ha ei skikkelig munnharpe, m.a. for å trene opp foten. Jeg sa på mitt beste nynorsk: ”for eg rekner med at det berre var Hinmannen som spelte munnharpe med foten”. Munnharpa kom i god tid, med helsinga ”du må berre seie til so skal eg smi hoftekule til deg!” Der eg lå i senga spelte eg ofte munnharpe mens jeg trødde takta med den opererte høgre foten. Det var helst ”Litl-Hurven” det gikk på, en norsk-svensk pols(ka). Og så smilte pleierne når de kom for å se til meg. God lønn for strevet. Jeg tror jeg spente på skiene 10 uker etter operasjonen. Det er visst minimum. Og mitt råd til alle er sørg for å være i god form hvis du skal opereres. Ei munnharpe kan heller ikke skade. Jeg skrev et innlegg i bladet til sykepleierne om ”munnharpe i terapien”. I beste fall har jeg også bragt litt humor inn i hverdagen på et sjukehus. Siden ble det skifte av hjerteklaff på St. Elisabeth, også meget vellykket. Så det norske helsestellet har gitt meg 15 år i gave! Jeg betaler skatten med glede. Arne Espelund arne.espelund@nt.ntnu.no |
| De kommer og går |
| Minne fra Ragnhild Elisabeth Berg (2010-11-18) Jeg begynte å jobbe i 1973. Jeg har jobba som pleiemedhjelper og elska det! Så mange år i høyblokka har forma meg. Det som har vært så fantastisk er det enormt gode samarbeider blant personalet og omsorga for pasientene. Selv om det låg over ti i senger på korridorene og alle sprang i skytteltrafikk. Jeg husker alle langromspasientene, og ja, viss du ser stort på det, - de fleste var i koma, og de visste ikke at de var der. Jeg husker en påske på B 10, det var 13 dødsfall på ett døgn. Det var grusomt. I høyblokka har jeg også tatt farvel med faren min, bror min og søstera mi. Fødd to av mine barn. Tidlig en morgen døde broren min, og med samme stod sola opp! Jeg har opplevd masse mirakler, folk som har dødd og jeg har opplevd folk som går igjen. Jeg har sett, at de kommer og går. |
| Kort ventetid |
| Minne fra Knut Frøen (2010-11-18) Ventetid Æ va innlagt te operasjon ja, og møtt no opp slik en skal på morran før ni. Æ mått jo vent da til legen kom, og spurt derfor om det var grett at æ satt meg å lest ei bok borti stua der. Det var no grett. Det e sikkert dokker får tak i mæ når han kjæm da ? Ja da, det va no HELT grett . Det var ei veldig god bok, og som nyansatt sykehusprest er det er jo veldig sjelden en har anledning til å sett sæ ned i fred og ro å læs. Så æ va i boka i time etter time, glad for ikke å bli forstyrra. Da klokka var halv fire kika æ opp, og gikk æ bort å spurt : Kjæm legen snart ....? eller kordan bli det ? Neiiiii, legen hadde vært der på formiddagen han, og det var no ganske mange timer siden da...... Boka var god, men organiseringa va kanskje ikke like god......men ei ventetid som gikk fort- det va det ! |
| Drømmer i heisen |
| Minne fra Anonym (2010-11-18) Det var nå flere episoder der kjekke mannlige leger tente damenes interesse i Høyblokka. En gang sto jeg sammen med to andre i heisen, en mannlig overlege og ei vaskekone. Jeg kjente henne litt, og pratet litt med henne underveis. Da overlegen hadde gått ut av heisen sa hun ut i luften med ham i tankene: "En natt med deg og siden dø!" |
| Uheldig gjest i 11.etasje |
| Minne fra Aud I. Steiro (2010-11-17) Hei en hilsen til høyblokka! Vi kan vel ikke si du "kjære" om et bygg og en arbeidsplass, men dog har jeg jobbet i mange år som sekretær ved Medisinsk ekspedisjon i høyblokka, 11. etg. øst, 8. etg. øst og 11. etg nord. Den episoden jeg vil referere til er flere blant mange morsomme, til tross for at dette var og er et sykehus. Så moro var det vel ikke for alle, selv om menneskene som jobbet og jobber der er svært dyktige og hyggelige, du føler deg liksom trygg. En morgen på høsten i begynnelsen av 80-tallet kom vi sekretærene på jobb i 11. etg. øst, Medisinsk ekspedisjon. Det var glassbiter over alt, men ikke spisse. På stolene, inne i journalene og på pultene. Vi forsto ingenting, men en av legene var raskt på plass og fortalte at i løpet av natten hadde det fløyet en røye inn gjennom vinduet. Den var død og var blitt tatt hånd om, noe blod så vi ikke. Så var det bare å begynne å "rydde" det vi kunne. Vi hadde jo mye arbeid foran oss som vi gjorde til daglig, men dette måtte vi gjøre først og etter hvert fikk vi jo "skikk" på kontorene. Da det senere ut på dagen kom en glassmester og skiftet ruten, satt vi med kåpene på for å fortsette vårt skrivearbeid, og så ble det igjen ved det "gamle". I ettertid har jeg hørt om lignende episoder hvor fugler og spesielt store fugler har fløyet inn i vinduer i forretningsgårder ganske høyt oppe, dette som en liten vekker. Ellers er det vemodig å se høyblokka foran seg nå Det ser nesten ut som det har vært krig, men vi vet jo heldigvis bedre. Når blokka er borte, får vi bare mimre videre å tenke at alt faktisk har sin tid, men likevel en fin tid var det der oppe. Hilsen Aud I. Steiro. |
| En regnbue av håp over Høyblokka |
| Minne fra Arne Bakken (2010-11-16) Etter 6 år som prest ved sykehuset tør jeg hevde at på intet annet sted i Trondheim er det blitt stilt så mange vedvarende store og viktige eksistensielle spørsmål om liv og død pr. kvadratmeter som i Høyblokka og gjennom alle de år. Den har gitt rom for det som de fleste av oss mennesker ikke vil vite av: sykdom, usikkerhet, angst og tap av kontroll med mere. Her har også kreativitet og nysgjerrighet på en positiv måte blitt stimulert og fått uttrykk i forskertrang og nye medisinske nyvinninger som resultat. Og det har vært et sted hvor noen av de fineste og edleste menneskelige egenskaper har blitt vekket, synliggjort og fått vekstvilkår: empati, omsorg og kjærlighet. Alt dette lever selvsagt videre på sykehuset også når Høyblokka er borte. Vann er alfa og omega i livet og på et sykehus. Som prest brukte jeg vann under de mange dåpshandlinger som jeg forrettet. Her vil jeg dele et ”vannminne” som omfatter både innsiden og utsiden av sykehuset: Jeg hadde vaktuke og ble oppringt en vårkveld for jeg var ønsket til fødeavdelingen i løpet av kvelden eller natten. De ventet en fødsel, og foreldrene ville at barnet skulle døpes i forbindelse med fødselen da det var forventet at barnet ikke ville leve lenge. I fem-tiden om morgen ble jeg tilkalt. Fødselen var i gang. Jeg hadde gangavstand til sykehuset og så til min store forundring og glede en stor og kraftig regnbue spent over Høyblokka og hele sykehuset som jeg vandret i mot. En gutt ble født. Ole var hans navn og jeg øste vann over hans hode under dåpen. Han døde en halvtime etter. Jeg går hjem igjen, snur meg og ser regnbuen – skapt av lysets brytninger i vann - svinne bort i morgenlyset. En sterk hendelse sammen med et utrolig vakkert bilde som har levd i meg siden som en kilde til vedvarende forundring og håp Ikke uten grunn er regnbuen i vår tradisjon blitt tolket som symbol på håp og framtid tross alt. En halv time levde Ole – men hvem annen har i hele sin livslengde konkret hatt spent en regnbue over seg? For alltid vil jeg være takknemlig for den håpsdimensjon som lille Oles liv på en varighet av tretti minutter i årevis etterpå har gitt meg. Jeg har flyttet fra Trondheim, men når jeg i dag tenker på St. Olavs hospital så ser jeg alltid håpets bue – regnbuen – spent over hele sykehuset. |
| Den blå streken til Røntgen |
| Minne fra Anne Kristin Koller Sundnes (2010-11-13) Jeg hadde forstuet foten for ti år siden, og klarte endelig, etter mye om og men, å komme meg på legevakten. Legen trengte jo røntgen bilde så han sa : Følg den blå streken ! Går det bra å gå med foten tror du ? Ja da, sa jeg, kjekt. Er du sikker på du ikke vil ha rullestol, sa han. Nei da sa jeg, og la ivei i langs den blå streken, som ble lengere og lengere, og tilslutt så ufattelig lang. Jeg traff streken på nytt da jeg begynte å jobbe her for to år siden. Da så jeg : Den er jo ikke SÅ lang ! Da skjønte jeg at å gå på krykker var ikke min ting livet ! |
| Oppi en etasje en plass |
| Minne fra Steinar Schei født i 1962 (2010-11-13) Jeg var innlagt oppi en etasje en plass. Operasjon av en kul i bakhodet og åreknuter i venstre fot. Jeg lå der noen dager. Men så husker jeg allmenn legevakta, akutten og skaden. Noen fingre av og til, arbeidsuhell, på vinteren en gang slo jeg albuen i et kumlokk. Det kunne ta 1 – 2 timer før du ble oppropt, sjøl om du henvendte deg til skranken først. Jammen var ventetida for de som venta lang for å komme inn til lege og sjukepleier! Jeg husker jeg venta, venta og venta.... |
| Blasse vegger uten energi, putekrig og mjuke hender. |
| Minne fra Einar Z (2010-11-12) De 4-5 første åra av livet mitt var jeg innom høyblokka anna hver uke, så anna hver månded og så hvert halvår fram til jeg var 10 - 12 år. Det var en divertikkel i urinblæra, dermed måtte jeginn som liten, til kontroll heile tida. Det er små glimt jeg har: Jeg husker et glimt der jeg sitter i sportsvogna og ser mor med rødt skjerf. Fra høyblokka husker jeg at jeg lå på barnerommet og vi hadde putekrig. Det var rare lukta der, - sånn klinisk sykehuslukt. Jeg husker de gule veggene og de grønne kleda. De gule veggene gir en slags avmaktsfølelse, der er så blast, det er ikke noe energi der! Så rart at dette skal bort! - Jeg likte korridorene. Vi stakk av ned i kjelleren og tok sykla. Det er stort sett fargene jeg husker, som var så upersonlige. Så husker jeg at jeg satt i narkose. Jeg husker angsten som grep om meg når jeg satt inn i oksygenteltet og ikke fikk puste. Det kom en sykepleier og satte meg inn under teltet. Legene var koselige og jeg husker sykepleierens mjuke hender. Nære og mellommenneskelige hender som tok på deg. Det skjedde en forglemmelse, at de ikke hadde meldt fra om en bakterie. Så i 91- var jeg tilbake for å bli operert for nyrestein. Det var en flink lege, en karismatisk mann. Nyresteinen ble lagt i et glass, og jeg synes det var dumt at jeg ikke fikk ta steinen med meg. Jeg hadde jo hatt han inni meg. --- Se vedlegg |
| Musikalsk reise gjennom Høyblokka |
| Minne fra Anne Hirsch (2010-11-12) Jeg har vært pasient i Høyblokka to ganger og har reflektert mye over å ha vært pasient, og senere bli ansatt. Men jeg har mest lyst til å dele et hyggelig minne. Jeg har vært her i ti år, og et av de første årene skulle jeg foreberede jul. Vi i prestetjenesten har jo et stort program i jula, og jeg skulle starta på toppen og gå ned igjennom alle etagene i Høyblokka og dele ut programmet vårt. Akkurat da kom det to musikkstudenter som lurte på om de fikk lov til å spille den dagen, og det fikk de . Vi startet i ellevte og gikk sakte ned igjennom alle etagene og inviterte til juleprogram. Det tok mange timer husker jeg, for vi gikk langsomt inn på avdelingene, stoppet og spilte med saxofon og gitar, både julesanger og improvisert musikk. Det var en veldig anderledes måte å bevege seg i mellom etagene på, for vanligvis sprang jeg jo i trappa. Dette kan jeg aldri gjøre mer ! |
| Trondheimssuppe på barneavdelingen |
| Minne fra Håkon Fyhn (2010-11-12) En gang på 70-tallet fikk jeg en merkelig kul på magen. Det var brokk. Jeg fikk vite at det var tarmen som bulet ut og jeg måtte på sykehuset og putte den inn igjen. Jeg fikk også viten at om jeg løftet noe tungt kunne den sprekke. Jeg ventet en uke på å komme på sykehuset og gikk rundt og passet på å ikke løfte noe tungt. Jeg gledet meg til å få fri fra skolen. Sykehuset var en kjempehøy blokk og en lang tur med heisen. Det var en stor seng som jeg ble trillet hit og dit i. Jeg husker ikke mye fra operasjonen annet enn en narkosemaske og hvor tørr jeg var i munnen da jeg våknet. På barneavdelingen etterpå var jeg innom et lekerom med fremmedartede leker av tre. Det jeg husker best av alt det fremmedartede er likevel trondheimssuppa: Hvit suppe med rosiner! En dag serverte de til og med en rød variant, med saft i. Jeg kan ikke huske å ha smakt noe slikt verken før eller etter. |
| Et renslig kyss |
| Minne fra Anita (2010-11-11) Fra 11.etage. Se vedlegg |