| Brannskade |
| Minne fra Lisbeth (2010-12-10) Æ va 3 år (88) da æ vart innlagt på rit for en alvorlig brannskade, æ huske den gode pleien så godt. D vart gjort så my feil, som idag vites bedre. Men d e jo ikke pleieran sin feil, dem vist itj bedre da. :-) dem va så god og snill alle sammen, tok vare på alle i familien min i den vanskelige tida. :-) takk t alle :-) lisbeth |
| Radio-overført dåp |
| Minne fra Inger Lise Døvle (2010-12-07) Min mann, Hans Andreas Ervik, lå på SLB (Seksjon for Lindrende Behandling)da vår sønn, Andreas, skulle døpes i 97'. Sykepleier Kari Melby og jeg trakk lodd om hvem av oss som skulle stelle hvem - far eller sønn - før dåpen. Husker ikke hvem som vant hvem! På bildet er vi på vei fra Kreftbygget til 4. etasje i Høyblokka. Gudstjenesten ble radiooverført og holdt av Erling Tronvik. Det var en av de få dåpssermoniene han hadde holdt ved RiT som ikke var nøddåp. Halveis i seremonien kom jeg på at vi hadde avglemt dåpskluten Andreas hadde fått fra Byåsen menighet, og sendte sporenstreks min søster avgårde for å hente den. Hun hadde gått strekningen kun én gang før..... "Ooopps," tenkte jeg og krysset fingrene. Da Tronvik ba om at barn,foreldre og faddere skulle komme fram, måtte jeg hviske: "Vi mangler én!" Sporty, gliste Tronvik bredt, kremtet og sa: "Da tar vi to vers til av den siste salmen!" All honnør til Erling Tronvik, som i tillegg ordnet både med mat og pynt til festen etterpå i lokalene til SLB. Pasientene ved avdelingen var blitt advart om at det kunne bli litt støy av lekende barn. Aldri har det vel vært så mange dører på vidt gap på en sengepost! Kaffe og kaker ble det både på dåpsgjester, pasienter og ansatte. Se vedlegg |
| Følg den lilla stripa |
| Minne fra Aud (2010-12-05) Følg den lilla stripa ...... Se vedlegg |
| De 3 P'er |
| Minne fra Øystein Farbu (2010-12-04) Mitt forhold til Høyblokka kan på en måte oppsummeres med bokstaven P ganger 3. Den første p'en står for pårørende. En svært varm augustdag i 1994 tok livet til min kjære mor slutt på et rom på B8. Hun hadde fått påvist hjerteflimmer tidligere på året og kanskje var det rekordtemperaturen på nærmere 32 grader dagen før som ble for mye for henne. Bare knapt 2,5 år senere fikk så min far hjertestans på vei til en begravelse av alle ting. Selv om man fikk igang hjertefunksjonen hans igjen, kom han aldri til bevissthet igjen og etter noen dager utåndet han etter at respiratoren ble slått av. P nr. 2-pasient inntraff da jeg en sommerdag i 1996 syklet meg av og brakk venstre arm. Bruddet var såpass komplisert at jeg måtte legges inn og opereres. Så var det P nr.3 : Siden 2005 har jeg jobbet på St.Olavs som portør og har fått oppleve hvordan det var å ferdes i byggene som nå er borte, som gamle og trange Nevrologen, Røde Kors med gynekologisk og øye pol,lungeavdelingen, det gamle kjøkkenet og gamle Barneklinikken. Nå er snart høyblokka også et minne slik som disse, og som pårørende, pasient og portør gir jeg med dette en siste honnør til de 12 etasjene som har betydd så mye for Trondheims befolkning og meg selv. Millioner av minner lever videre.... |
| Korreks og opplæringstilbud |
| Minne fra Inggard Lereim (2010-12-03) En 90 år gammel dame fra det indre av Sør-Trøndelag skulle opereres for en hofteskade.Hun var meget sprek,med både hukommelse og replikkstyrke i behold. Operasjonsdagen kom og hun ble trillet inn på operasjonsstuen hvor man startet forberedelsene til operasjon. En del av forbedelsene består i at pasientene får premedikasjon, på folkemunne kalt "likegladsprøyte". Den unge operatøren kom inn for tegne på snittføringen på huden før pasienten ble vasket sterilt og tildekket for selve inngrepet. Pasienten oppdaget ham og sa: "Nei e de en komfirmant som kjæm inn ja". Legen lettet på lakenet som lå over pasienten,kjente på hofteområdet og tegnet inn snittstedet med vaskeekte penn. Under premikasjonenens vennlige slør ble kanskje spennende minner gjenoppvekket hos pasienten. Under legens berøring kvakk damen til, slo legen på hånda og ropte: "Kerr du held på me`. Fol de unda din gutvott".(kom deg vekk) Operasjonen ble gjennomført uten komplikasjoner. Noen dager etterpå var pasienten på beina og drev med gåtrening. Legen skulle gå visitt på avdelingen. Pasienten oppdaget ham og sa: "Mange takk for reparasjonen, gådama(fysioterapeuten) vil bære lætt me gå role (rolig-sakte),det e artiar å dains pols. Om dåktern kjæm på besøk heme så ska`n få ler se skikkelig dains". Legen dro på besøk til pasienten senere på året og fikk en liten innføring i den vanskelige polsdansen, men han ble ingen kløpper i dette. Han var bedre til å danse swing. |
| Verneverdig Høyblokk |
| Minne fra Hans Wasmuth (2010-12-02) Kjære hoyblokka Vi var en liten anonym gruppe som forsøkte da alle andre argumenter var oversett å få Riksantikvaren på banen. Ikke bare er høyblokka vernverdig, men vi fant også ut at driftsformen og var det. Vi sendte dette til Riksantikvaren og Hels mitt Bygg mm. Til Riksantikvaren Distriktskontor Nord Pb 8196 Dep 0034 Oslo. Tr.h. 30.3.06 Vedrørende Bevaring av Høyblokka, St Olavs Hospital, Trondheim. Undertegnede ber Riskantikvaren vurdere Høyblokka ved St. Olavs Hospital som verneverdig ut fra arkitektur og funksjon. Høyblokka representerer i seg selv en type sykehusarkitektur som gir et monumentalt uttrykk for 60-70 tallets sykdomsforståelse. En slik markant historisk manifestasjon er viktig å bevare for ettertiden. Videre vil en rivning medføre at den byarkitektoniske triangel som består av monumentalbyggene Nidarosdomen (religion-ånd) – NTH (kunnskap-techne) – Høyblokka (omsorg-humanitet) vil bli brutt og ødelagt. Studentersamfunnet (fri debatt- lek) som nå er midtpunktet i triangelet vil miste sin funksjon i dette. Studentersamfunnet vil bli løsrevet og kan lett ende i en mer kulturindustriell kontekst. For byen vil derfor en rivning bety en betydelig endring i dennes arkitektonisk - ideologiske uttrykk. For det andre vil vi hevde at på lik linje som nødvendigheten av at man nå forsøker å bevare kulturlandskapet i Norge ved å overføre midler til drift av eldre og verneverdig driftsformer så vil en bevaring av Høyblokka ved St Olav tilsvare en like verneverdig driftsform som i mange år nettopp har vært toneangivende i Norge når det gjelder medisinsk faglige kvaliteter tvers gjennom en tung ideologisk arkitektur. Denne funksjon er i seg selv verneverdig etter vår bestemte oppfattning. Vi ber Riksantikvaren ta et initiativ i denne saken. På vegne av Interimstyret for bevaring av Høyblokka, St Olavs Hospital Kristian Mikkalsen Gjenpart: Helsebygg Midt Norge 7488 Trondheim |
| På gangen i Gastro |
| Minne fra Marit (2010-12-02) I 1996 var jeg 17 år og hadde fått et magevirus. jeg ble innlagt på gastro mens feberen herjet. Det var ingen ledige rom så jeg fikk en seng på gangen ved toalettene, tilbud om bleie og febernedsettende. med 40 i feber var omsorgen fra de som arbeidet der fantastisk. Min lille gardin på gangen var trygg. tredje dagen jeg var der klarte jeg tanken på mat igjen og fikk klarsignal fra legen. Utrolig nok greide jeg å treffe på feit-tirsdagen og det betydde at jeg ikke greide maten. jeg kan ikke huske å ha vært så sulten og så skuffet samtidig! men omsorgen på gangen var utrolig god. Tusen takk! |
| Glefs |
| Minne fra Håkon Fyhn (2010-12-01) Rivingen av selve høyblokka er i gang! Se vedlegg |
| Blodtrykksrommet |
| Minne fra Egil Johansen (2010-12-01) "Du har høyt blodtrykk - du må slappe av" , sa damen i den tettsittende hvite drakta. Jeg befant meg i blodtrykksrommet. sparsommelig innredet , husker kun en stressless i semsket skinn . "Nå går jeg og kommer jeg tilbake om 20 minutter". Jeg satte meg , hva skulle jeg ellers gjøre ? Plutselig ble lyset dempa......javel......og så kom det musikk fra en høyttaler jeg ikke så , hvor var den , var det Richard Clayderman , "Ballade pour Adeline" er den fremdeles populær , virkelig , var dette panfløyteversjonen ? Jeg spratt opp av stolen. Begynte å gå rastløst fram og tilbake. Ikke noe stressless i kroppen min nei, drømte jeg , hadde jeg feberfantasier, er døra låst , er dette sant , satte meg , spratt opp......kommer ikke dama snart ??? Jeg så på klokka. På sekundet 20 minutter etter at hun gikk var hun der , med en blodtrykksmåler på hjul - du MÅ ta blodtrykket igjen sa hun.........obs det er høyere nå enn da du kom......merkelig ,dette er virkelig merkelig. Jeg kneppa igjen skjorta , takka for meg og gikk. Jeg satte meg på sykkelen og dro inn til byen. Jeg svetta. |
| Tall i tiende |
| Minne fra Lene H R (2010-11-30) Frisk luft fyller kroppen. Trekker inn i langdrag, ser seg rundt. Ser blå himmel, inhallerer vakker natur. Liv. Lar det fylle kroppen. Ser meg rundt,ser på alle disse intetanende menneskene rundt meg, som haster videre. Til jobb, fra skole, avgårde og på farten. Hastig og med helsen sin og livet som en selvfølge. Tenker at jeg aldri mer skal klage over de små ting. Men slik er det ikke. Man forholder seg alltid til livet akkurat slik det er. Men det lærer en noe likevel, å tenke tilbake, huske på hvordan det var selv mange år etterpå. Å gå mot høyblokka, kjenne at den friske lufta siver ut av en i møte med sykdommens bygg. Tørr i halsen og knip i magen med en gang man er innenfor. Overraskelse. Trodde ikke man reagerte sånn på bygget, igjen. Heisen, er trang, sirkler seg oppover. tiende etasje, uke etter uke. Spent på tallene, hele livet handler om et tall. Hva er tallet denne gangen tro? Vente vente vente. Og håpe. Hver uke. tiende etasje. Kortison i kroppen fyller meg opp, slik at jeg eser ut. Men i tiende etasje finnes høyblokkas desidert beste lege. Hun ser meg, ser hele meg og viser kyndig vei. Når som helst. Ser mennesket og ser sykdommen. Og når jeg kommer ut , da kan jeg puste igjen. Mens jeg venter, venter på neste ukes tall. (En hyllest til Ingunn Dybedal på hematologisk poliklinikk) |
| Nattevakt på "Klinisk" |
| Minne fra Siri Størkersen (2010-11-30) For en del år siden jobbet jeg nattevakt på laben i første etasje i Høyblokka. Jeg husker det var mørkt ute da jeg sto sammen en kollega som analyserte en prøve. Plutselig setter hun i et hyl, det sitter en mann utenfor vinduet! Nedenfor på baksiden av labbygget var søppelrommet og på taket satt en gammel mann i bare skjorta og dinglet med beina. Vi måtte ta han inn gjennom vinduet til vaktrommet vårt, imens tredje nattevakt ringte portvakta. Det viste seg at en pasient var savnet fra en av de øverste etasjene i A-blokka. Han hadde gått gjennom A og B og tatt heis ned, gått videre inn i Lungeblokka og funnet et åpent vindu som han hadde klatret ut. Deretter hadde han funnet en stige og klatret ned på taket over søppelrommet! Men derfra var det noen meter ned til betongen på bakken, så han kom ikke videre. Og mannens forklaring? Han hadde visst vært på tokt i krigen! Heldigvis gikk det bra! |
| Vekkerklokke på avveie |
| Minne fra Karin Buan (2010-11-30) Jeg var elev i den tida da Høyblokka ble åpnet for sykehusdrift. Da var det satt opp et helt nytt rørsystem for å frakte diverse ting rundt i bygget. Og i den første tida var det mye utprøving av dette. Da var det en avdelingssykepleier som gikk nede i kulverten. Plutselig hørte hun en kraftig ringelyd som beveget seg bortover i rørene. "Klokka mi, klokka mi!", ropte hun i det hun skjønte at noen hadde tatt vekkerklokka hennes, satt den på ring og sendt den gjennom rørsystemet. |
| Da jeg våknet opp til mitt nye liv |
| Minne fra Stine Nathalie Berdahl (2010-11-30) Det var 22mars 2009, jeg var 21år gammel da jeg ble innlagt ved intensiv avdeling i høyblokka, akkurat innleggelsen og de første 14dagene husker jeg ingen ting av annet av enn at min far prøvde snakke til meg noen ganger. Jeg lå i kunstig koma og svevde mellom liv og død, men heldig som jeg var så overlevde jeg. Etter 14dager i kunstig koma og 12 operasjoner tok det ca en uke før jeg kom til meg selv å forsto hvor jeg var og hva som hadde skjedd. Jeg var var utslitt og redd å usikkert å klarte derfor ikke uttrykke min glede over hvor glad jeg var som hadde overlevd, men det første smile tror jeg kom da en intensiv sykepleier (jeg tror det var det han var) med navnet Stig kom å sa han skulle vaske håret mitt. Ikke at det var så viktig for meg å vaske håret mitt akkurat da men da først var jeg helt sikker på at alt kom til å gå bra med meg, og jeg kunne slappe av å endelig gi et smil. Jeg ble liggende på intensiv avdeling ei god stund etter jeg våknet opp, og der har jeg bare gode minner ifra. Den tryggheten, og støtten og hjelpen jeg fikk der kan ikke beskrives med ord. Selv om jeg hadde våknet opp til 2.ødelagte føtter, selv om legene sa at jeg kanskje ikke skulle få gå normalt igjen og selv om at jeg var blitt funksjons hemmed for resten av livet så var jeg likevel glad for å få ha våknet opp igjen, til mitt nye liv. Å det startet i høyblokka. Jeg ble flyttet over til avdeling A6 ettervert der jeg hadde et bittelite enerom, det var så vidt jeg fikk plass til blomsterbukettene mine i vinduskarmen og vennene mine måtte stå i kø for å få sitte inne på det trange rommet. Veggene var betonghvite og helt øverst i rommet var verdens styggeste bord av blomster malt på med rosa maling. Men likevel var gleden stor for personalet og utsikten var det ingen ting å si på. Jeg lå kveld etter kveld å så ut vinduet ifra 6.etasje utover sykehus området og vist jeg lukker øynene kan jeg enda se den rosa blomster borden øverst på veggen i rommet. Jeg husker personalet stadig sa at de også var enige i at de betong veggene var triste å se på så en dag da ei vennine kom på besøk så hang vi opp bilder og tegninger og kort og t-skjorter over veggen og da smilte de stort å sa jeg gjerne måtte si i fra om jeg behøvde teip til å teipe mere på veggene for det var så fint å se litt farger på veggene. Jeg tilbringte timer i treningsaler, og timer i cafe`n. Mange turer med heisen opp og ned har det blitt og rullestol kjøring i gangene. Opplevelsene er mange og lukter og lyder er minner som aldri forsvinner. Selv om jeg hadde en slitsom tid i høyblokka så hadde jeg også en fin tid. Bygget og blomster borden kan gjevnes med jorden men minnene er der for alltid. Takk:) Se vedlegg |
| Motakkelsen/oppførsel |
| Minne fra Jo Gomez A. (2010-11-30) Had lite lyst til å oppsøke en lege p.g.a en betent smertefull tommel som ikke kan brukes til noe. Av frykt at det kan bli verre hvis jeg ikke gjøre noe tok jeg mot å meld meg i luka. Etter ca.2 timers venting ble jeg ropt opp, gikk inn og ble møtt av en litt eldre, uhyggelig sykepleier. "Bare vent her" sa hun og forsvant. Jeg satt leeeeeeenge og ventet. Mens jeg ventet hørt jeg høylytt latter og skravling av flere kvinfolk stemme som pågikk en god stund. Jeg kjent etterhvert at jeg ble varm i ørene.....slik sykepleieroppførsel satt igjen et veldig dårlig minne. Håper det er ikke for seint for denne SYKepleier å lære bedre oppførsel. |
| Legen som smilte |
| Minne fra Marthe Margrethe Einseth (2010-11-29) Jeg har helt siden jeg var liten vært en jvenlig besøkende på høyblokka ikke på grunn av egen sykdom, men grunnet en mor og en tante som begge har diagnosen Morbus Crohn. Jeg husker spesielt godt den aller siste gangen min mor var innlagt i høyblokka og jeg var på besøk. Jeg skulle ned og møte min far og valgte å ta trappen istede for heisen. Jeg ble stående i trappenedgangen å gråte noen tårer, da en lege kom gående å stoppen opp ved siden av meg. Han sa ingen ting, men gav med et klapp på skulderen og et oppmuntrende smil før han ruslet videre. Dette øyeblikket, uavhengig av hvor kort tidsrom det varte, betydde mye for meg. For meg er høyblokkas fall som en ny start og jeg går imot St. Olavs nye epoke med håpet om at både mor og tante skal slippe å bære navnelappe på håndlettet igjen. Se vedlegg |
| \"Ved verdens ende\" |
| Minne fra Odd Irtun (2010-11-26) Odd Irtun leser diktet "Ved verdens ende" Se vedlegg |
| Frieriet |
| Minne fra Inggard Lereim (2010-11-25) Frieri: En pensjonert fisker fra en av kystkommunene var innlagt og operert for et ankelbrudd. Han var ungkar og trivdes svært bra i et hyggelig miljø og ikke mist å bli tatt hånd om av vennlige og til dels vakre damer.Han var ikke bortskjemt med det. Etter en uke hadde han sett seg ut en favoritt,en ung,snill og pen sykepleier.Han slo frampå om han "va nå ledi på markedet",ja. Det kom ikke noen overveldende reaksjon på utspillet.Så han gikk etter hvert mere i detalj om hva han hadde å tilby.Han foreslo at sykepleieren skulle bli med han hjem "om æ itj kain få væ hær" ?? En annen sykepleier spurte da hva han hadde å til by den unge damen."Æ ha nå eneboli og fast inntækt".Ja,er det fast inntekt som fisker ? Jeg trodde det var litt varierende etter fangsten.? "Æ ska sei dæ en teng gammelkjærring.(hun var hele 40 år)æ hi alderstrøgd - å de e fast inntækt"! Det ble ikke noen forlovelse. >> |
| Tikkinga fra medikamentpumpene på B2 |
| Minne fra Marie Aakre (2010-11-25) Pumper med tidstellere som telte antall dråper og som gikk døgnet rundt ved siden av senga og folk hele tida. Særlig de som fikk behandling for testikkelkreft fikk flere døgns behandling den gangen, så sansninga satte seg fast i kroppen. Jeg husker det var en som kom tilbake til sykehuset å sa: - Vet du hva jeg har gjort etter at jeg ble frisk? Jeg har skifta hele sentralvarmesystemet i huset mitt. Alle radiatorene tikka akkurat som den pumpa dere har her på B2. Jeg ble kvalm av å høre på våre egne radiatorer etterpå. Det var cellegiftlignende lyder som jeg ikke klarte å leve med. Det sier jo noe om hvor sterke erfaringene var med å ligge der - døgn etter døgn etter døgn, tredje hver uke i flere måneder. |
| Mange minner |
| Minne fra Karen Hogstad Lund (2010-11-25) Jeg ble utdannet sykepleier i 1970, begynte å jobbe på "gamle" Medisin 2 i nåværende 1902 bygg. Dette var en avdeling med 52 pasienter. Her var det bla 7 pasienter på et pasientrom! Bygningene var gamle og nedslitte, men det var et kjempegodt miljø på Medisinsk klinikk også denne gangen! Så i 1972 flyttet vi over høyblokka i 10 etg - på A10 der jeg hadde min arbeidsplass. Da var det blitt en flott og ny avdeling på alle måter. Her hadde vi "bare" 30 pasienter. Og vi syntes vi hadde fått det kjempefint. På et av enerommene var det eget WC og dusj- det syntes vi var veldig bra! Det har vært veldig mange gode opplevelser og gode minner i den tida i høyblokka, og en har fått hvert med på den enorme utviklingen det har vært innen medisin- og sykepleierfaget! Ønsker lykke til i det nye sykehuset- her blir det sikkert også bra å være for pasienter og ansatte! |
| Full av minner |
| Minne fra Barbro Rønning (2010-11-25) Takk til alle minneskrivere ! Mange fine - og etterhvert morsomme minner tikker inn og blir lysende vinduer i Høyblokka. No er også administrasjonsfløyen full av minner, og det har gått fort. Noen har lurt på om det gikk an å få minnet sitt "rett" plassert, dvs. i det vinduet til det rommet hvor hendelsen de skriver om skjedde. Vi legger ut minnene fortløpende ettersom de kommer inn, så det er derfor vanskelig. Vår blå blokk er jo Høyblokka, men en symbolsk- og litt poetisk utgave, kanskje ? No spurter vi de 96 vinduene som er igjen! Vær velkommen på ferden. For Høyblokka gjengen Barbro Rønning |