| Tall i tiende |
| Minne fra Lene H R (2010-11-30) Frisk luft fyller kroppen. Trekker inn i langdrag, ser seg rundt. Ser blå himmel, inhallerer vakker natur. Liv. Lar det fylle kroppen. Ser meg rundt,ser på alle disse intetanende menneskene rundt meg, som haster videre. Til jobb, fra skole, avgårde og på farten. Hastig og med helsen sin og livet som en selvfølge. Tenker at jeg aldri mer skal klage over de små ting. Men slik er det ikke. Man forholder seg alltid til livet akkurat slik det er. Men det lærer en noe likevel, å tenke tilbake, huske på hvordan det var selv mange år etterpå. Å gå mot høyblokka, kjenne at den friske lufta siver ut av en i møte med sykdommens bygg. Tørr i halsen og knip i magen med en gang man er innenfor. Overraskelse. Trodde ikke man reagerte sånn på bygget, igjen. Heisen, er trang, sirkler seg oppover. tiende etasje, uke etter uke. Spent på tallene, hele livet handler om et tall. Hva er tallet denne gangen tro? Vente vente vente. Og håpe. Hver uke. tiende etasje. Kortison i kroppen fyller meg opp, slik at jeg eser ut. Men i tiende etasje finnes høyblokkas desidert beste lege. Hun ser meg, ser hele meg og viser kyndig vei. Når som helst. Ser mennesket og ser sykdommen. Og når jeg kommer ut , da kan jeg puste igjen. Mens jeg venter, venter på neste ukes tall. (En hyllest til Ingunn Dybedal på hematologisk poliklinikk) |
| Takk for minnet |
| Skrevet av Barbro Rønning (2010-12-05) Hei igjen Lene ! Takk for minnet ditt. Vi arbeider no med å lage minneforestillingen på Lille Nyttårsaften- og har etterhvert mye å velge i. ( Det er kanskje det største problemet....) Håper du kommer å ser på oss- det blir spektakulært så det holder- tror jeg. Fortsatt lykke til med ditt !! mvh Barbro |