Minneblogg
Dette er minnebloggen vår. |
Tilbake til oversikt
| Legen som smilte |
Minne fra Marthe Margrethe Einseth (2010-11-29)
Jeg har helt siden jeg var liten vært en jvenlig besøkende på høyblokka ikke på grunn av egen sykdom, men grunnet en mor og en tante som begge har diagnosen Morbus Crohn.
Jeg husker spesielt godt den aller siste gangen min mor var innlagt i høyblokka og jeg var på besøk. Jeg skulle ned og møte min far og valgte å ta trappen istede for heisen. Jeg ble stående i trappenedgangen å gråte noen tårer, da en lege kom gående å stoppen opp ved siden av meg. Han sa ingen ting, men gav med et klapp på skulderen og et oppmuntrende smil før han ruslet videre. Dette øyeblikket, uavhengig av hvor kort tidsrom det varte, betydde mye for meg.
For meg er høyblokkas fall som en ny start og jeg går imot St. Olavs nye epoke med håpet om at både mor og tante skal slippe å bære navnelappe på håndlettet igjen. |
1 kommentar(er):| Takk for minne |
Skrevet av Barbro Rønning (2010-11-30)
Hei !
Takk for fint minne og bilde. Minnet ditt er en av dem som handler om et øyeblikk, som ikke glemmes. I prosjektet har vi undret oss mye over hvor sterkt slike øyeblikk sitter i, og vi vi kaller det for minnemolekyler.
Vi arbeider no med å lage minneforestillingen som spilles på Lille- Nyttårsaften klokka seks. Det kan hende minne ditt blir
med- sammen med mange andre.
Hjertlig velkommen - det blir en spesiell opplevelse !
For Høyblokkagjengen
Barbro Rønning |
