Minneblogg

Dette er minnebloggen vår. | Tilbake til oversikt

---

Da jeg våknet opp til mitt nye liv

Minne fra Stine Nathalie Berdahl (2010-11-30) Intensiv avdeling Det var 22mars 2009, jeg var 21år gammel da jeg ble innlagt ved intensiv avdeling i høyblokka, akkurat innleggelsen og de første 14dagene husker jeg ingen ting av annet av enn at min far prøvde snakke til meg noen ganger. Jeg lå i kunstig koma og svevde mellom liv og død, men heldig som jeg var så overlevde jeg. Etter 14dager i kunstig koma og 12 operasjoner tok det ca en uke før jeg kom til meg selv å forsto hvor jeg var og hva som hadde skjedd. Jeg var var utslitt og redd å usikkert å klarte derfor ikke uttrykke min glede over hvor glad jeg var som hadde overlevd, men det første smile tror jeg kom da en intensiv sykepleier (jeg tror det var det han var) med navnet Stig kom å sa han skulle vaske håret mitt. Ikke at det var så viktig for meg å vaske håret mitt akkurat da men da først var jeg helt sikker på at alt kom til å gå bra med meg, og jeg kunne slappe av å endelig gi et smil. Jeg ble liggende på intensiv avdeling ei god stund etter jeg våknet opp, og der har jeg bare gode minner ifra. Den tryggheten, og støtten og hjelpen jeg fikk der kan ikke beskrives med ord. Selv om jeg hadde våknet opp til 2.ødelagte føtter, selv om legene sa at jeg kanskje ikke skulle få gå normalt igjen og selv om at jeg var blitt funksjons hemmed for resten av livet så var jeg likevel glad for å få ha våknet opp igjen, til mitt nye liv. Å det startet i høyblokka. Jeg ble flyttet over til avdeling A6 ettervert der jeg hadde et bittelite enerom, det var så vidt jeg fikk plass til blomsterbukettene mine i vinduskarmen og vennene mine måtte stå i kø for å få sitte inne på det trange rommet. Veggene var betonghvite og helt øverst i rommet var verdens styggeste bord av blomster malt på med rosa maling. Men likevel var gleden stor for personalet og utsikten var det ingen ting å si på. Jeg lå kveld etter kveld å så ut vinduet ifra 6.etasje utover sykehus området og vist jeg lukker øynene kan jeg enda se den rosa blomster borden øverst på veggen i rommet. Jeg husker personalet stadig sa at de også var enige i at de betong veggene var triste å se på så en dag da ei vennine kom på besøk så hang vi opp bilder og tegninger og kort og t-skjorter over veggen og da smilte de stort å sa jeg gjerne måtte si i fra om jeg behøvde teip til å teipe mere på veggene for det var så fint å se litt farger på veggene. Jeg tilbringte timer i treningsaler, og timer i cafe`n. Mange turer med heisen opp og ned har det blitt og rullestol kjøring i gangene. Opplevelsene er mange og lukter og lyder er minner som aldri forsvinner. Selv om jeg hadde en slitsom tid i høyblokka så hadde jeg også en fin tid. Bygget og blomster borden kan gjevnes med jorden men minnene er der for alltid. Takk:)

1 kommentar(er):