| En regnbue av håp over Høyblokka |
| Minne fra Arne Bakken (2010-11-16) Etter 6 år som prest ved sykehuset tør jeg hevde at på intet annet sted i Trondheim er det blitt stilt så mange vedvarende store og viktige eksistensielle spørsmål om liv og død pr. kvadratmeter som i Høyblokka og gjennom alle de år. Den har gitt rom for det som de fleste av oss mennesker ikke vil vite av: sykdom, usikkerhet, angst og tap av kontroll med mere. Her har også kreativitet og nysgjerrighet på en positiv måte blitt stimulert og fått uttrykk i forskertrang og nye medisinske nyvinninger som resultat. Og det har vært et sted hvor noen av de fineste og edleste menneskelige egenskaper har blitt vekket, synliggjort og fått vekstvilkår: empati, omsorg og kjærlighet. Alt dette lever selvsagt videre på sykehuset også når Høyblokka er borte. Vann er alfa og omega i livet og på et sykehus. Som prest brukte jeg vann under de mange dåpshandlinger som jeg forrettet. Her vil jeg dele et ”vannminne” som omfatter både innsiden og utsiden av sykehuset: Jeg hadde vaktuke og ble oppringt en vårkveld for jeg var ønsket til fødeavdelingen i løpet av kvelden eller natten. De ventet en fødsel, og foreldrene ville at barnet skulle døpes i forbindelse med fødselen da det var forventet at barnet ikke ville leve lenge. I fem-tiden om morgen ble jeg tilkalt. Fødselen var i gang. Jeg hadde gangavstand til sykehuset og så til min store forundring og glede en stor og kraftig regnbue spent over Høyblokka og hele sykehuset som jeg vandret i mot. En gutt ble født. Ole var hans navn og jeg øste vann over hans hode under dåpen. Han døde en halvtime etter. Jeg går hjem igjen, snur meg og ser regnbuen – skapt av lysets brytninger i vann - svinne bort i morgenlyset. En sterk hendelse sammen med et utrolig vakkert bilde som har levd i meg siden som en kilde til vedvarende forundring og håp Ikke uten grunn er regnbuen i vår tradisjon blitt tolket som symbol på håp og framtid tross alt. En halv time levde Ole – men hvem annen har i hele sin livslengde konkret hatt spent en regnbue over seg? For alltid vil jeg være takknemlig for den håpsdimensjon som lille Oles liv på en varighet av tretti minutter i årevis etterpå har gitt meg. Jeg har flyttet fra Trondheim, men når jeg i dag tenker på St. Olavs hospital så ser jeg alltid håpets bue – regnbuen – spent over hele sykehuset. |
| Oppmuntring |
| Skrevet av Barbro Rønning (2010-11-16) Hei Arne ! Tusen takk for minne ditt. Det var en sterk oppmuntring, her vi er i starten på produksjonsprosessen fram til Minneforestillingen vår på Lille -Nyttårsaften. Vi tror det blir en hendelse Trondheim ikke har sett maken til. Du er hjertlig velkommen ! Med vennlig hilsen Barbro Rønning |