| Høyblokka tur -retur |
| Minne fra Arne Espelund (2010-11-18) I 1975 ble det min tur. Høyre hofte var utslitt, og det var bare ortopedi med skifte av leddet som kunne gi meg tilbake et godt liv. Det førte meg til St.Olavs hospital. der jeg gikk gjennom hele prosedyren med anestesi og operasjon. Jeg ble sendt heim etter få dager, med en mellomlanding på Reumatismesykehuset for rehabilitering. I et døgn eller to var jeg også korridorpasient, uten at jeg tok skade av det. Men bak slike tørre journaldata er det en hel historie. En vond hofte hadde jeg visst i et år eller så. Allikevel greide min Ilse å overtale meg til å bli med på fottur til Island. I august gikk vi i ei lita uke på ”Laugavegur” fra Landmannalaugar til Thorsmörk, som gruppe arrangert av Den norske turistforening i samarbeid med den islandske søsterforeningen og med en islandsk turleder. Jeg hadde heldigvis med meg to stokker, som det ble god bruk for. Stort sett var jeg bakerst i gruppa av 16 personer, men jeg hang da med. Verst var det i unnabakker. Dagsmarsjene var gjerne på bortimot 6 timer. Turisthyttene på Island kan ha luksus i form av vannklosett og sentralvarme (når det er en varm kilde i nærheten), men ved til oppvarming og proviantlager mangler. Så vi bar med oss egen mat, sovepose og godt med klær. Hvert gram telte. Landskapet var utrolig variert. Vi startet med å bade i varm kilde, passerte gjennom område med hraun (lava i store blokker), forbi varm kilde med utfelling av svovel, over snøbre, krysset elver og trange juv, og kom fram til det smilende landskapet ved Thorsmörk, der plakater advarte mot å krysse elva. ”Tåler motoren din vann?” ”Ikke stol på at den veien noen brukte i går er farbar”. ”Ha på deg fargerike klær!” (underforstått: så vi har håp om å finne deg). Turen foregikk i august, og i november ble jeg taua inn til Høyblokka. Oppholdet var godt forberedt: Jeg hadde med meg munnharpe, som det er plass til i nattbordet. Munnharpa var smidd av kommuneingeniøren i Bykle. Jeg fortalte om hvorfor jeg ville ha ei skikkelig munnharpe, m.a. for å trene opp foten. Jeg sa på mitt beste nynorsk: ”for eg rekner med at det berre var Hinmannen som spelte munnharpe med foten”. Munnharpa kom i god tid, med helsinga ”du må berre seie til so skal eg smi hoftekule til deg!” Der eg lå i senga spelte eg ofte munnharpe mens jeg trødde takta med den opererte høgre foten. Det var helst ”Litl-Hurven” det gikk på, en norsk-svensk pols(ka). Og så smilte pleierne når de kom for å se til meg. God lønn for strevet. Jeg tror jeg spente på skiene 10 uker etter operasjonen. Det er visst minimum. Og mitt råd til alle er sørg for å være i god form hvis du skal opereres. Ei munnharpe kan heller ikke skade. Jeg skrev et innlegg i bladet til sykepleierne om ”munnharpe i terapien”. I beste fall har jeg også bragt litt humor inn i hverdagen på et sjukehus. Siden ble det skifte av hjerteklaff på St. Elisabeth, også meget vellykket. Så det norske helsestellet har gitt meg 15 år i gave! Jeg betaler skatten med glede. Arne Espelund arne.espelund@nt.ntnu.no |