| Det sto om liv. |
| Minne fra Kari Melby (2011-01-25) På kirurgen en vanlig formiddag. En pasient var operert og legevisitten kom. Plutselig ble alt så dramatisk. Blek i sengen, blodtrykksfall, blodprøver, blod til forlik, blodbestilling. Rørposten gikk, men den gikk ikke fort nok. "Men så spring da, kom deg avgårde til Blodbanken. Det haster. Han må ha transfusjon, no! No er no det". En leges ordre var en ordre. Jeg la på sprang, ned trappene, bort over korridoren forbi miikrobiologen og kantinetrappa.Kjellergangen var lang, men jeg sprang. Kollegaer snudde seg og lurte på, hva står på no? "Blod,"ropa jeg og kom meg opp trappa til Blodbanken der blodskapet sto. Posene var ferdige og returen gikk i samme farten. Det gikk fort å få sjekka det blodet og kaldt var det og, men opp kom det og pasienten kom seg. Jeg kan ikke huske jeg har sprunget fortere med blodsmaken i munnen, men siden fikk jeg honnør for blodbankturen. Pasienten berga. |