| Alene |
| Minne fra Ingrid Johansen (2011-01-06) Jeg var en umulig unge; ingen klarte å få meg til å slutte å gråte. Jeg var to år, det var i 1965; jeg hadde stor gips og var inne for å få den skiftet. JEG VILLE IKKE, for jeg visste hva som skulle skje. Mor og far måtte forlate sykehuset, og jeg skulle være alene. Det var tidens skikk. Men jeg måtte. Ble holdt og sovnet i narkosen. Etterpå var det bare sprinkler og hvite frakker og tresko som vandret rundt meg. Ingen å holde i hånden; ingen folk jeg husker. Alene. Så kom oldefar. Han brydde seg ikke om besøksforbudet på barneavdelinga. Han hadde med ny dokke til meg. Han skulle ut; men fikk beskjed om å legge igjen hatten og stokken sin. Da visste jeg at han kom tilbake... Jeg ble frisk i hoftene; og jobber nå selv på ortopedisk operasjon; og har en egen forkjærlighet for dysplasibarna, og er glad for at verden går fremover... |
| Takk for minnet |
| Skrevet av Barbro Rønning (2011-01-06) Hei igjen ! Takk for minnet ditt. Det er en av de få vi har fått som formidler sykehus fra barnets erfaring, dengangen det faktisk var så strengt som du beskriver. Vi vil muligens bruke det i Minneforestillingen vår som vi spiller 30 januar, og regner med du evnt. syns det er ok. Hjerlig velkommen- vi spiller klokken 18.00 Barbro Rønning |