| RiT – kontrastenes minnesmerke |
| Minne fra Svanhild E. Haugnes (2010-12-21) Jeg går langs gjerdet som er satt opp rundt RiT. Firkantede, tomme øyne gaper mot meg. Plassen er stille. Hauger av knust bygningsmasse ligger forlatt bak gjerdet. Det er søndag. Jeg er på vei for å besøke deg. På Tilfredshet kirkegård. Jeg lar blikket gli over fasaden. Hvilken etasje var det? Hvilket vindu? Lyden av svak hamring kommer ett eller annet sted der inne fra. Minnene tar meg tilbake til en forsommerdag. Solen skinte. Himmelen var blå. Fuglene sang. I trærne, i alleen opp mot hovedinngangen danset bladene. De glitret, badet i sollys. Jeg gikk sammen med en venninne. Vi spøkte og lo. Tullet rundt hverandre. Fulle av livsglede. Hun skulle vente nede i kafeen mens jeg besøkte deg. Noen bygningsarbeidere plystret etter oss. Oppe i stillheten lå du. Etter kveldsmaten hadde de glemt å løfte opp igjen sengehesten. I løpet av natten hadde du falt ut av sengen. Ned på det kalde, harde gulvet. Du var så svak. Og blå. Store blåmerker på armen. I ansiktet. Du så på meg og sa du ønsket å dø. At det ikke var noe glede igjen ved å leve. Ikke slik. Min venninne sa ikke noe da jeg kom ned igjen. I stillhet gikk vi tilbake bortover alleen. Jeg kan huske at solen forsatt skinte. Men jeg kan ikke minnes om fuglene sang. Eller om bladene fortsatt glitret. Ingen plystret etter oss. Et gråskjær hadde lagt seg som et lokk over byen. Det tynget. Presset skuldrene mine ned mot asfalten. RiT. En bauta. Kontrastenes minnebok. Jeg henger fingrene i gjerdet. Vipper opp og ned på tærne. Var det noen som sa det, eller har jeg lest det et sted? At man kan kjøpe deler av bygningen? Jeg vet hva jeg ville hatt. En av heisene! Jeg er barn igjen. Familien har nettopp flyttet opp mot Røros fra Meråker. Min beste venninne med familie kommer på besøk. Den morsomste helgen på lenge! Det er vinter. På hjemveien går det galt. En bratt bakke. Hålke. Det er ikke strødd. I bunnen av bakken er det en 90 graders sving før jernbaneundergangen. Bilen lar seg ikke styre. Det går fortere og fortere. De smeller inn i muren i bunnen av bakken. Jeg besøker henne på RiT. Flere ganger. Den siste gangen humper hun rundt på krykker. Snart skal hun hjem. Vi leker i heisene. Opp og ned. Ut og inn i de ulike etasjene. Vi går på oppdagelsesferd, inntil vi selv blir oppdaget av bryske voksne i hvite frakker. Tilbake til heisene. Åh, hvor det var gøy! Opp og ned. Ut og inn. Igjen og igjen. Helt til en lege hadde møtt på oss litt for mange ganger, og erklærte at leken var over. Skulle jeg kjøpt et minne måtte det bli en heis. Et godt minne. For alle minnene fra RiT er ikke gode. Som den siste gangen. Du hadde ligget i koma i flere dager. I stede for å gå på lesesalen tok jeg med meg bøkene og satt hos deg. Du lå på enerom. Stille og hvit i sengen. Jeg satt på en stol borte ved vinduet og så ut. Ut over byen. Jeg kan ikke huske om det regnet, men det må ha gjort det. Verden var grå og trist. Tiden sto stille. Jeg klarte ikke konsentrere meg, så jeg snakket i stede. Jeg fortalte deg om livet mitt. Fabulerte om fremtiden. Snakket om minner. Ting vi hadde gjort sammen. Fortalte deg om malingen av hytta di som skulle skje senere på sommeren. Og så våknet du. Du prøvde å snakke, men ordene nektet å la seg forme. Langt nede fra halsen kom det lyder som ville så mye, men som klarte så lite. Du prøvde å åpne øynene, men øyelokkene ble for tunge. En sykepleier kom inn i rommet. Hun kommenterte at du hadde våknet. Snakket til deg. Skiftet liggestillingen din. To dager senere. Tomhet. Under morgenstellet reiste du fra oss. Du balanserte på dørstokken. Ved pleiernes berøring var du over på den andre siden. Det skulle så lite til. Du var kommet så langt på reisen. Her forlot din sjel jorden. Her på RiT. Din sjel, sammen med mange andres. Dette skallet av en bygning er en bauta. Et minnesmerke over alle de falne. Over alle de høyt elskede. Trondhjæmeran. Trønderan. Og nå skal det jevnes med jorden. Sjelenes gravsten. Det begynner å bli kaldt på fingrene. Gjerdet har etterlatt røde striper i håndflatene. Jeg stapper hendene i lommene. Kaster et siste blikk bort på bygget. Hvilken etasje var det? Hvilket vindu? Nei… Det var høyt oppe. På høyre side. Langt nede i gangen. Kanskje var det dét? Eller dét? Kanskje. Jeg skutter meg, vipper hetta over hodet og går videre. Til kroppens gravsten. Den skal ikke jevnes med jorden. |
| Det gjenkjennbare |
| Skrevet av Ingeborg Alexandersen (2011-01-20) Du har skrevet en poetisk, og på mange måter en gjenkjennbar minnerekke fra RIT. "Bautaen" (som du kaller høyblokka)rommet både gode og vonde minner for mange, og flere er vi som teller vinduer og tenker; var det der hun sto og vinket da jeg kom, og da jeg dro...? takk skal du ha! |
| Takk for minnet |
| Skrevet av Barbro Rønning (2010-12-23) Hei igjen ! Tusen takk for et fantastisk minne som klinger utrolig godt inn i hva vi har tenkt rundt Høyblokka som emosjonelt minnesmerke. Vi legger det ut på forsida no. Vi har flyttet vår minneforestilling til 30 januar klokka seks foran Høyblokka. Da håper vi du har anledning til å komme. Du skal heller ikke se bort ifra at minnet kan bli med i en eller annen form. God jul ! For Høyblokk-gjengen Barbro Rønning |