| Start og slutt i kjelleren |
| Minne fra Jon-Arild Johansen (2010-11-09) Det var en vikarlege som under en rutinekontroll hørte en bilyd på hjertet mitt, og fikk sendt meg til spesialist. Første gang jeg fulgte den svarte streken i gulvet til hjertemedisinsk poliklinikk i kjelleren fortalte de meg at jeg hadde en lekk hjerteklaff. Ikke noe oppsiktsvekkende, og det kom neppe til å skje noe, men de skulle følge med fremover. Et halvt år senere ble jeg forkjølet, så ble jeg dårligere og gikk til legen for det jeg trodde var influensa. Lungebetennelse, sa legen, ga meg en resept og sendte meg hjem. Jeg hostet meg i søvn, og våknet tre uker etterpå - i høyblokka, åttende etasje, hjerteavdelingen. Jeg brukte en ukes tid på å bli klar i hodet da jeg begynte å våkne opp - komapasientene i filmene er jaggu kjappe som bare slår opp øynene og snakker normalt. Det klarte ikke jeg. Så ble det noen uker til i åttende etasje, og jeg har mange minner derfra: Den første gangen jeg klarte å sitte oppreist, han som lå og ropte 24/7 nede i gangen, den første dusjen, første gang jeg klarte å gå opp en trapp igjen og så videre. De høykaloridrikkene jeg måtte pimpe i meg er ikke noe høydepunkt å se tilbake på, men Jens von Bustenskjold-bøkene som en kompis lånte meg var et strålende innslag. Likevel: det som sitter sterkest er minnet om alle folkene som jobbet der. Fra veneflonfomlende studenter til trygge sykepleiere og etterlengtede leger: Det var en makeløs gjeng, hver på sitt vis, og jeg kommer til å ha dem med meg lenge, det er jeg sikker på. Siste gang jeg fulgte den svarte streken i kjelleren fikk jeg vite at hjertet mitt er helt friskt. Takk, og farvel, høyblokka. |