Minneblogg
Dette er minnebloggen vår. |
Tilbake til oversikt
| Godt å ha noe å gjøre |
Minne fra Barbro Rønning (2010-11-30)
 838
Jeg løper ned til min mors klesskap og drar ut finkjolen hennes, dvs. den siste finkjolen hennes. Hun hadde selvfølgelig hatt mange. Denne er spesiell, hvit thaisilke, nydlig skåret. Hun hadde fått den av sin søster, tante Mildrid, for en del år siden. En kjole som i snitt og stoffvalg var generasjoner av vår families sydamer verdig.
Så jeg bretter den sammen og leggger den ned i en Rema pose og løper ut til bilen. På veien inn til sykeshuset er det ingen som sier noe. Det er min far, min mann, min yngste bror og jeg. Min søster er på vei fra Byåsen og min eldste bror med kone er på vei inn fra Orkdalen. Vi skal møtes ved vår døde mors seng på B8 i Høyblokka.
Mor ser helt anderledes ut. Jeg hadde sittet ved sengen hennes kvelden før. Da så hun mye mer oppblåst ut. Noe var alt strammet og jeg tenkte : Hun ligner på mormor.
Det er tent et hvitt lys på nattbordet og en hvit rose står ved siden av. Vi samles alle inne på rommet. Vi sier fortsatt ingenting. Vi som alltid har en saftig replikk på lager, samme hvor håpløst alt er.
No sier vi ingenting. Vi er som en gjeng forlatte barn som ikke riktig vet hva vi skal. Synge kan vi jo ikke- det pleier vi. Men det er ingenting fra familierrepertoiret som riktig passer. For ordentlig kristne er vi jo heller ikke, så et bibelord eller en salme er det ingen som kan- utenat nok.
Så blir det litt ut på gangen og inn igjen. Noen taffatte bemerkninger når pleierne kommer og spør om det er noe vi trenger. Vi må da gjøre noe – vi må da Gjøre noe, tenker jeg og og klemmer Remaposen inntil meg. Vet ikke om jeg tør.
Er det noen som vil hjelpe meg å kle på mor tante Mildrid kjolen ? Nei, håløø dø, sier min far og forsvinner. Ikke jeg, sier min yngste bror og piler ut døra. Men min eldste bror vil, så jeg tar ut kjolen av posen og vi kler varsom på henne. Hun er veldig tung og få satt opp, men jeg husker det ikke i dag som et baks. Jeg husker det som en hellig stund. Et øyeblikk av dyp konsentrasjon og samarbeid mellom min bror og meg.
Hun blir fin. Men hun ligner fortsatt mer på mormor enn seg selv. Tisluttt legger jeg diktsamlingen hennes oppå henne. Vil hun skal ha den med seg.
Så er hun er kledd for den siste reisen på verdig vis. Jeg kan forlate rom 838 i Høyblokka, gå ut marsola og merke: Det var godt å ha noe gjøre.
|
