| Stolen foran døra til intensiven |
| Minne fra Egil Johansen (2010-11-30) Mulig jeg husker feil. Mulig at alt er et vagt minne fra timer hvor et nært familiemedlem svevet mellom liv og død. Men det dreier seg om den trange gangen, det lille rommet og det lille bordet foran det som kaltes intensiven. Jeg måtte ringe på for å komme inn , jeg måtte vente før noen åpna og mens jeg venta i sekunder som føltes som timer satt jeg på en stol rundt et lite bord innerst i en gang foran døra - døra til intensiven. Det hendte det satt andre der også , alle virka dystre i blikket, alle virka nyskjerrige på hvem jeg var , hvem jeg skulle besøke og ingen visste hva de skulle si eller hvor de skulle feste blikket. Men snudde du stolen ved det lille bordet , kunne du få et glimt av mennesker i korridoren utenfor gangen som førte til intensiven. Og så deilig og befriende det var. Totalt ukjente mennesker ,alle virka så målretta , alle virka så sterke , alle med sine historier selvsagt , men totalt uten kjennskap til min. I de pausene som oppsto under de dagene hvor intensiven var det eneste stedet jeg kunne være , satt jeg på den samme stolen og så ut mot korridoren , ut mot verden faktisk og så på de som gikk tilsynelatende uaffektert og uinteressert forbi. Mulig jeg husker feil , mulig at dette er et vagt minne , men jeg tror det ikke. Slik var det !! |