| Mitt minne |
| Minne fra Kim Småge (2010-09-01) Du gråter aldri. Tårer tapper energi, og du har ingen kraft igjen. Jeg går fra vinduet til sykesenga, fra sykesenga til vinduet. Setter meg ned, ser på deg. Føler avmakt, raseri. Får lyst til å skjelle ut leger og pleiersker, riste i dem og hyle at det skal ikke være sånn! Fortelle dem at du har hatt din rikelige porsjon av smerte og faenskap, at nå har du rett til et annet liv. Nok penger, nok fritid, være frisk. Få en slags belønning, oppreisning. I stedet ligger du her, med klørne til dauen grafsende rundt luftrøret. Det sitter alltid igjen ei klo etter hver operasjon. Ei klo som vokser, tyner deg, nekter deg luft, som dreper hjernecellene dine. Jeg blir full av hat. Kjenner at ord som rettferdighet og tålmodighet gjør meg rasende. Mamma står foran deg, den flotteste kvinna på jord. Ansiktshuden er mjuk, ryggen er mjuk, blikket søker. Du rører på deg, slår opp øynene, ser deg matt rundt, rekker ut hånda mot den voksne kvinna. Og så forsvinner du inn i søvnen.Og øynene som snur seg mot meg eier ingen bitterhet, de er varme. Vakre. ”Så du at far strakte ut hånda mot meg, Anne Kin?” Noe faller på plass. Kim Småge |